01.12.2023
Rapporten fra Klimautvalget 2050, som jeg bidro til å utarbeide, har skapt debatt om organiseringen av norsk klimapolitikk. I dette innlegget svarer jeg på kritikken fra samfunnsøkonom Bjart Holtsmark om utvalgets forslag når det gjelder bioenergi og CO2-opptak i skogen.
Les mer om Klimautvalgets rapport her.
I Klassekampen 24. november hevder Bjart Holtsmark at utredningen fra Klimautvalget 2050 «legger opp til en voldsom opptrapping i bruken av biomasse» for å nå klimamålene. Det er ikke riktig. (For ordens skyld: Jeg var en del av Klimautvalgets sekretariat, men skriver her for egen regning.)
Som Holtsmark skriver, er økt bruk av biomasse omtalt ett sted i utvalgets rapport: i en «teknisk analyse» som anslår hvor store utslippskutt man kan oppnå utelukkende med teknologiske tiltak – det vil si uten å endre forbruksmønstre eller aktivitetsnivå i økonomien. Det Holtsmark hopper over, er at utvalget presiserer at denne tekniske analysen «er ikke en plan for hvordan kuttene faktisk skal gjennomføres og heller ikke en anbefaling om hvordan utslippene bør reduseres».
Hva er så poenget med en slik teknisk analyse? Jo, nettopp å vise at vi ikke kan fortsette å gjøre alt det vi gjør i dag, bare vi erstatter fossil energi med for eksempel bioenergi. Nettopp fordi det vil kreve urealistisk mye biomasse er det nødvendig at vi også reduserer transportbehovet, bytter ut fly med tog og så videre. Helt eksplisitt anbefaler utvalget at «biomasse, som er en knapp ressurs, prioriteres til andre formål enn energi. Mest mulig av bioenergien bør være avfallsprodukter og biprodukter fra skogindustrien, med få andre anvendelser». Det er altså ikke nødvendigvis noen stor uenighet mellom utvalget og Holtsmark på dette punktet.
Men på et annet punkt er uenigheten reell: Utvalget anbefaler nemlig også at det settes adskilte mål for reduksjoner i utslipp og for naturens opptak og lagring av CO2. I stedet for et «nettomål» som regner utslipp fra oljeplattformer og lastebiler sammen med skogens CO2-opptak, mener altså utvalget det bør settes egne «bruttomål» for hvert av disse områdene.
En viktig grunn til at utvalget anbefaler adskilte mål er at usikkerheten er mye større når det gjelder naturlige CO2-opptak enn industrielle utslipp. Vi kan oppleve store svingninger fra år til år, både på grunn av naturlige endringer i naturens opptak og fordi målemetodene endres. Dette gir et usikkert grunnlag for å planlegge utslippskutt fra olje, veitrafikk og industri. Derfor har eksperter på naturlig CO2-opptak flere ganger anbefalt separate mål for disse sektorene. Seinest i forrige uke gjentok en gruppe klimaforskere denne anbefalingen i tidsskriftet Nature.
At Klimautvalget følger opp dette rådet betyr ikke at man ønsker høyere utslipp fra skog og arealbruk, men at det trengs egne mål – og aller viktigst, egne virkemidler – for å ta vare på naturens karbonlagre. På samme måte trengs det også politisk oppmerksomhet om mange andre områder der vår økonomiske aktivitet påvirker klimaet, men som faller utenfor Norges utslippsregnskap. For eksempel gjelder det effekten norsk import og eksport har på klimagassutslipp i andre land, og påvirkningen på karbonlagre i havet. Et «nettomål» kan aldri bli en erstatning for å vurdere en rekke slike hensyn opp mot hverandre.
Holtsmark mener forslaget om adskilte mål smaker av planøkonomi. Men poenget med politiske mål er nå engang å gi tydelige signaler om hvordan man ønsker at samfunnet skal utvikle seg. Her har norske klimamål ikke alltid fungert etter hensikten, fordi det har vært uklart om målene skal nås gjennom utslippskutt, CO2-opptak eller kvotehandel. Nettomål skaper uklarhet om hvilke sektorer som skal bidra, gir svakere styringssignaler og kan bidra til å kamuflere viktige politiske veivalg. Skal vi lykkes i å kutte klimagassutslippene trengs det politisk tydelighet.
Merket med: klimautvalget 2050 / negative utslipp / netto null / norsk klimapolitikk / skog /