Årets klimatoppmøte viser at ideen om en konfliktfri grønn omstilling alltid var en illusjon. Det skriver jeg i en kommentar til toppmøtet COP 30 i Brasil.
Denne kommentaren ble først publisert i Morgenbladet på nett den 25. november 2025.
Da det på torsdag brøt ut en kraftig brann inne på forhandlingssenteret, var pressefotografene sikret de perfekte illustrasjonsbildene fra årets klimatoppmøte COP30 i Belém, Brasil. Etter å ha evakuert møtedeltagere fra området, fikk brannvesenet kontroll på brannen uten at noen kom til skade. De dramatiske bildene av røyk og flammer midt inne i klimadiplomatiets høyborg fremstår likevel symboltunge. Men nøyaktig hva er det de symboliserer?
Årets klimatoppmøte markerte at det er ti år siden verdens land signerte Parisavtalen. I Belém ble dette feiret på beste FN-maner: Med et eget vedtak der landene gratulerer hverandre med jubileet. Samtidig viste møtet tydelig at optimismen som preget klimapolitikken i årene etter at Parisavtalen ble vedtatt, er blitt avløst av en mer pessimistisk holdning. Resultatet av forhandlingene var skuffende i manges øyne, og elefanten i det brennende rommet var USAs fravær fra møtet etter at president Trump – igjen – har trukket landet fra Parisavtalen. Er det selve det internasjonale klimasamarbeidet som står i flammer?
Sprikende kompromiss
Da Parisavtalen ble signert, var den et kompromiss mellom to grunnleggende motstridende ideer. På den ene siden satte avtalen mer ambisiøse mål enn noen gang: Den globale temperaturstigningen skal holdes godt under to grader, og aller helst under 1,5 grad. Det vil kreve en stadig mer utrolig innsats: I praksis må alle land nærmest slutte å slippe ut klimagasser i løpet av tre-fire tiår.
På den andre siden lar Parisavtalen det være opp til hvert enkelt land hva de vil bidra med for at de globale målene skal nås. Hvert femte år skal alle land fastsette sitt «nasjonalt bestemte bidrag», og fortelle resten av verden hva de planlegger å gjøre. Men det enkelte landet står fritt til å vurdere hva de selv synes er et rimelig bidrag til den globale dugnaden.
Når toppmøtet i Belém nå har gjort opp status etter ti år, har vi nok en gang fått bekreftet at dette mildt sagt sprikende kompromisset – mer ambisiøse mål kombinert med frivillige bidrag for å nå dem – ikke gir noen garanti for tilstrekkelig innsats. Det er fortsatt et stort gap mellom kuttene landene har lovet, og det som er nødvendig for å holde temperaturstigningen godt under to grader.
Dette er egentlig ingen nyhet: Allerede mens de skrev Parisavtalen, visste forhandlerne at det ville bli slik. Det de håpet på, var at avtalen ville oppmuntre landene til å øke innsatsen over tid. Parisavtalen var aldri ment å tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil. I stedet skulle den inspirere både myndigheter, bedrifter og andre aktører til stadig å strekke seg litt lenger, og å presse hverandre til økt innsats gjennom både konkurranse og samarbeid.
I den positive stemningen de første årene etter Paris-møtet så dette ut til å fungere. Mange land la frem sterkere klimamål. Banker, investorer og industribedrifter verden over la om strategiene sine for å kutte utslipp. Da Donald Trump i sin første periode som president trakk USA ut av Parisavtalen, ble det møtt med samstemt fordømmelse fra resten av verden. Budskapet var tydelig: Vi fortsetter som før – vi nekter å la USA spore av det internasjonale klimasamarbeidet.
Fjernet utslippsmål i det stille
Ti år senere er situasjonen annerledes. Da Donald Trump ble president for andre gang – og på nytt meldte USA ut av Parisavtalen – var det knapt noen protester å høre fra andre statsledere. De hadde mer enn nok med å unngå at Trump skulle innføre høye tollsatser på varene deres. Og i stedet for å love fortsatt innsats, har flere store selskaper i det stille fjernet sine mål om utslippskutt og tonet ned klimaengasjementet sitt.
I boken Hvem bestemmer over klimaet? peker jeg på flere grunner til at stemningen har forandret seg så mye på bare få år. Noen er åpenbare: Først tok koronapandemien det meste av oppmerksomheten. Deretter har handelskonflikter og brutale kriger skapt utrygghet og bekymring for fremtiden i flere deler av verden. I mange land er politiske krefter som motarbeider klimatiltak på fremmarsj.
Men en annen grunn til at situasjonen har endret seg, er at klimapolitikken har modnet. Mange land har kommet videre fra å sette mål om hvor man vil, til å faktisk gjennomføre tiltak for å nå målene. En rekke europeiske land har allerede redusert sine klimagassutslipp med 30-40 prosent eller mer. Jo nærmere de kommer null utslipp, desto tydeligere blir det at klimamålene krever valg og prioriteringer som noen grupper taper på. At omstillingen får større fordelingseffekter, betyr også at den vil preges av økende debatt og konflikt.
Selv om det skaper en mindre optimistisk atmosfære på internasjonale toppmøter, er det noe håpefullt i at klimatiltakene har begynt å bite såpass at flere kontroverser kommer til overflaten. Og ikke minst er det noe ærlig i erkjennelsen av at klimapolitikk – som all annen politikk – er grunnleggende konfliktfylt. Kanskje symboliserer derfor flammene på forhandlingssenteret i Belém noe annet enn en krise for klimadiplomatiet: At klima er politisk brennbart, og at konflikter ikke er til å unngå hvis vi skal nå så ambisiøse mål som Parisavtalen setter.
En illusjon
Et tydelig eksempel på denne erkjennelsen er det stadig sterkere kravet om en global utfasing av fossil energi. I de over 30 årene som er gått siden man begynte å arrangere FN-møter om klimaet, er ordene «fossil energi» knapt blitt nevnt i vedtak og avtaletekster. Ved å snakke om utslippsgrenser og ny teknologi, heller enn hvordan vi skal bli kvitt kull, olje og gass, har man helt siden 1990-tallet håpet å unngå en direkte konfrontasjon med de mektige motkreftene i fossilindustrien.
I løpet av de siste årene har dette imidlertid snudd, og stadig flere land krever nå en konkret plan for å fase ut fossil energi. Dette møtes forutsigbart nok av sterke protester. Land som Saudi-Arabia og Russland sørget for at møtet i Belém endte uten noen enighet om et veikart for utfasing. Men ved å få konflikten opp i dagen, har foregangsland som Colombia, Danmark og Nederland tydeliggjort hvor kampen står, og omdefinert hva lederskap i klimaarbeidet betyr.
Dermed har de også vist at ideen om en teknokratisk og konfliktfri omstilling alltid var en illusjon: Hvis Parisavtalen skal lykkes, er det ingen vei utenom å utfordre de maktstrukturene som gjør det vanskelig å bli kvitt den fossile energien. I dette perspektivet er kanskje enighet på et internasjonalt toppmøte mindre viktig. Det avgjørende er hvilke politiske kamper disse toppmøtene ansporer til, og om de bidrar til å bygge en form for motmakt som kan vinne frem over tid.
Skal vi få til så kraftige utslippskutt som Parisavtalen krever, vil klimapolitikken trolig måtte bli stadig mer brennbar i tiden fremover.