Jens Stoltenbergs maktgrep for å sette Etikkrådet ut av spill viser at Oljefondets etiske rammeverk aldri har vært så apolitisk som det har blitt fremstilt som. Det skriver Sebastian Svenberg og jeg i en kronikk i Dagens Næringsliv.
Dette er en kronikk skrevet av Bård Lahn (Universitetet i Oslo) og Sebastian Svenberg (Göteborgs Universitet) og sto på trykk i Dagens Næringsliv 2. desember 2025.
Etter en rekordrask prosess vedtok Stortinget å sette i gang en revisjon av det etiske rammeverket for Statens Pensjonsfond Utland, også kalt Oljefondet. Den mest kontroversielle delen av vedtaket er at det uavhengige Etikkrådet ikke skal kunne anbefale uttrekk av selskaper på etisk grunnlag før et nytt rammeverk er på plass. Rådet er dermed i praksis satt ut av spill.
Vedtaket skjedde etter sterkt påtrykk fra finansminister Jens Stoltenberg. Og det er vanskelig å se for seg at et tilsvarende vedtak kunne ha blitt truffet – iallfall etter en tilsvarende lettvint prosess – under noen annen finansminister.
Stoltenberg har alltid vært en sterk forsvarer av at fondet skal være et rent finansielt instrument for å maksimere verdien av den norske oljeformuen. Fondet skal drive butikk, ikke politikk. Over tid har han, sammen med det brede politiske flertallet i Norge, akseptert at fondet også trenger et etisk rammeverk som består av to hoveddeler: Etikkrådet som vurderer uttrekk av konkrete selskaper basert på brudd på etiske retningslinjer, og NBIMs eget eierskapsarbeid basert på sosiale og miljømessige forventinger til selskapene de investerer i.
Dette rammeverket har vært basert på en idé om at etikken kan skilles fra politikken. Så lenge fondet på uavhengig vis følger opp bredt aksepterte etiske standarder, kan det arbeide med menneskerettigheter eller klimarisiko uten at det oppfattes som et politisk verktøy.
Ironien er at Stoltenberg gjennom sitt overraskende maktgrep nå kan bli stående ansvarlig for en sterk politisering av hvordan fondets operasjoner forstås, både i Norge og internasjonalt.
Vår forskning på den etiske forvaltningen av SPU viser at både Etikkrådet og NBIMs system for aktivt eierskap har en tosidig funksjon: På den ene siden har det etiske rammeverket gjort det mulig å forholde seg aktivt til sosiale og miljømessige spørsmål, og dermed imøtekomme kritikk fra en norsk befolkning som forventer et visst moralsk kompass fra våre myndigheter. På den andre siden har rammeverket også effektivt begrenset fondets handlingsrom og dempet offentlighetens forventninger til hvor direkte fondet kan styres.
Stoltenbergs grep utfordrer denne tosidigheten, og gjør det vanskelig å opprettholde ideen om etikk som noe adskilt fra politikken. Fra debatten er det tydelig at grepet kom som direkte følge av et konkret uttrekk fra et amerikansk selskap (Caterpillar), og muligheten for ytterligere uttrekk fra amerikanske teknologiselskaper. Dette viser med all tydelighet hvordan fondets etiske forvaltning alltid vil være forankret i politiske vurderinger av hva som er akseptable saker å engasjere seg i som eier, og hvor sterke reaksjoner fondet tåler – både fra den norske befolkningen og fra utenlandske myndigheter.
Spørsmålet om hvor grensene skal gå mellom Etikkrådet og NBIMs eierskapsutøvelse har også tidligere vært en politisk dragkamp. Nå trekker Stoltenberg dette spørsmålet fram igjen i forsøket på å begrense Etikkrådets uavhengige stilling.
Dersom bare muligheten for visse uavhengige etiske vurderinger kan utløse så kraftige og raske politiske grep, viser det hele verden at fondet grunnleggende sett er politisk styrt – også når styringen er organisert gjennom et etisk rammeverk som forvaltes av uavhengige organer. I Financial Times peker Martin Sandbu på noe av det samme: Han ser det som uunngåelig at det politiske presset på fondet vil øke som følge av Stortingets vedtak.
Kanskje er det ikke til å unngå at grensene mellom butikk, politikk og etikk i forvaltningen av Oljefondet må trekkes på nytt i en verden der store teknologiselskaper ikke bare utgjør en stadig større del av økonomien, men også spiller en stadig mer eksplisitt politisk rolle. Er det noe de siste ukenes hendelser har vist, er det iallfall at etisk forvaltning ikke kan skilles skarpt fra politisk styring. At det var Jens Stoltenberg som skulle demonstrere dette så tydelig, var imidlertid overraskende.