Forvaltningen av norske oljeressurser har endret seg kraftig siden oljealderens begynnelse. Mens oljen på 1970-tallet først og fremst ble forstått som et grunnlag for industriell aktivitet og arbeid, har den seinere i stadig større grad blitt forvaltet som en finansiell formue. I en ny artikkel undersøker Kristin Asdal og jeg hvordan denne endringen skjedde.
Ved å studere sentrale dokumenter fra norsk oljeforvaltning, som stortingsmeldinger og offentlige utredninger, viser artikkelen at det i løpet av 1980-tallet skjedde en endring i hvordan oljeressursene ble verdsatt. Disse dokumentene introduserte nye økonomiske verktøy som behandlet oljen som en type formue («asset»). Dermed ble det også naturlig å forvalte oljen slik man forvalter finansielle investeringer, det vil si å maksimere deres «nåverdi». Dette ga opphavet til etableringen av oljefondet, og var også medvirkende til at man gikk bort fra det tidligere målet om å holde et moderat utvinningstempo.
Artikkelen skriver seg inn i en ny litteratur innenfor økonomisk sosiologi, verdsettingsstudier og STS som ser på hvordan ting blir gjort til formuesobjekter eller finansielle eiendeler. Denne prosessen beskrives gjerne som «assetization». I artikkelen argumenterer vi for at etableringen av det norske oljefondet kan forstås som en «assetization» av oljeressursene – en endring i hvordan ressursene verdsettes som også fikk store konsekvenser for hvordan de forvaltes.
Les mer:
Asdal, Kristin og Bård Lahn (2024). «Governing as valuing: Assetization and the making of the Norwegian oil fund». Environment and Planning A: Economy and Space. doi:10.1177/0308518X241260588