Mer eller mindre demokrati?

Sommeren 2022 gikk det en debatt i Morgenbladet om demokrati og klimaendringer. Debatten startet med et innlegg fra professor Tore Wig ved Universitetet i Oslo, som jeg svarte på. Seinere fulgte blant andre Dag Hareie, Lena Lindgren og Jon Naustdalslid opp med innlegg.

Nedenfor gjengis mitt innlegg i debatten, som sto på trykk i Morgenbladet 29. juli.

Mer eller mindre demokrati?

Tore Wig advarer i Morgenbladet 22. juli mot å ønske seg bort fra demokratiet i klimakampen. Han har selvsagt rett i at tendenser til antidemokratisk tenkning i klimaets navn bør utfordres, selv om han ganske riktig påpeker at slike tendenser er marginale.

Samtidig gjør Wig det vel lett for seg selv ved å etablere en dikotomi mellom «representativt demokrati» på den ene siden og «autokrati» på den andre. Han unngår å stille det mest interessante spørsmålet: Kan det være at dagens styresett er utilstrekkelig fordi det er for lite demokratisk? At i stedet for å ønske seg bort fra demokratiet bør vi lete etter måter å fornye og forsterke det på?

Med litt godvilje kan man forstå noen av de forslagene Wig kritiserer, for eksempel et uavhengig klimaråd, som variasjoner av godt etablerte praksiser i demokratiske samfunn. Dagens demokratier bruker mange ulike former for «selvbinding»: Uavhengige sentralbanker plasserer sentrale økonomiske spørsmål utenfor folkevalgt styring, og internasjonale avtaler beskytter investeringer og eiendom mot brå politiske endringer. Å ønske seg institusjoner som gir klimasystemets stabilitet tilsvarende status som den makroøkonomiske stabiliteten, trenger derfor ikke å bryte med dagens praksis i representative demokratier.

Men vi kan også gå et skritt videre og spørre om det er mangler ved dagens demokrati som hindrer effektiv klimapolitikk. Det er lett å se for seg at å mobilisere de nødvendige ressursene til å avkarbonisere verdens energiproduksjon vil kreve sterkere demokratisk kontroll over økonomien enn i dag. Det kan i så fall utfordre sentrale sider ved måten dagens demokratier er organisert på.

Et ferskt eksempel: Årets største tilbakeslag i klimaarbeidet er at én enkelt amerikansk senator, Joe Manchin, har stoppet arbeidet for å styrke USAs klimapolitikk – et arbeid som var en viktig del av plattformen president Biden ble valgt på, og som har bred støtte i befolkningen. Ifølge den anerkjente organisasjonen Open Secrets er denne ene senatoren også Kongressens største mottager av finansiering fra den industrien som vil tape på sterkere klimakrav til energisektoren: fossilindustrien. Klimaarbeidet ville åpenbart vært tjent med å gjøre det amerikanske politiske systemet mer representativt og demokratisk, og mindre styrt av særinteresser.

Eksempelet illustrerer at spørsmålene klimaendringene reiser for demokratiet ikke trenger å handle om å ønske seg en «grønn diktator». Snarere handler det om å erkjenne at dagens modell for representativt demokrati ikke er historiens endepunkt. Klimaendringene stiller samfunnet overfor så store utfordringer at de nødvendigvis også vil endre forutsetningene for politikk og styring. Det viktige spørsmålet er ikke om vi bør ønske oss mindre demokrati for klimaets skyld, men hvordan demokratiet vil endres som følge av klimaendringene – og hvordan vi kan styrke og utvide det.