På hvilken måte vil kunnskapen til FNs klimapanel (IPCC) være relevant for politikkutforming i det nye politiske landskapet etter Paris-avtalen? Det er temaet vi tar opp i en ny artikkel i tidsskriftet Climatic Change.
Sammen med CICERO-kolleger Erlend Hermansen, Göran Sundqvist og Eirik Øye har jeg sett på hvordan IPCCs spesialrapport om 1,5 graders temperaturstigning er blitt mottatt og brukt på ulike politiske nivåer: Globalt i FNs klimaforhandlinger, på EU-nivå i arbeidet med en europeisk «Green Deal», og i den norske klimapolitiske debatten.
Vårt hovedpoeng er at «policy relevance» ikke er noe IPCC skaper selv, men noe som skapes i de konkrete situasjonene rapporten brukes. Slike situasjoner er preget av vekslende politiske forhold og aktører med ulike strategier for hvordan de vil bruke kunnskapen. Hvis IPCC skal bidra til å gjøre kunnskapen deres relevant i slike situasjoner bør de ikke tenke på konflikt og politisk motstand som noe utelukkende negativt – det kan også være en produktiv kraft i den situasjonen verden står i etter Paris-avtalen.
Les mer:
Hermansen, Erland A.T., Bård Lahn, Göran Sundqvist og Eirik Øye, «Post-Paris policy relevance: Lessons from the IPCC SR15 process.» Climatic Change (2021). doi:10.1007/s10584-021-03210-0