Påtroppende USA-president Joe Biden vil verne Arktis mot oljevirksomhet. Danmark stopper oljeleting av hensyn til klimaet. Det blir stadig vanskeligere for Norge å kombinere klimatroverdighet og oljeproduksjon.
Fra høyre til venstre har norske politikere uttrykt glede over at demokratenes Joe Biden vant det amerikanske presidentvalget. Særlig positivt har mange uttalt seg om Bidens plan for å melde USA inn i Parisavtalen igjen, og å gjøre landet til en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet. Derfor må det ha vært vanskelig for Regjeringen da den ble bedt om å kommentere en annen del av Bidens klimaplan, nemlig målet om å forby oljevirksomhet i Arktis. Plutselig var det vanskeligere å feire den påtroppende presidentens klimaambisjoner: Flere oljefelt og stadig nye leteområder i Barentshavet gjør Norge til en av de fremste oljeaktørene i arktiske farvann.
Strategien fra Olje- og energidepartementet ble å bortforklare Bidens mål nærmest som en misforståelse: Amerikanerne kan ikke ha skjønt at norsk Arktis er helt annerledes enn amerikansk Arktis, der faren for miljøskade er langt større og den politiske konflikten om vern av arktisk dyreliv går flere tiår tilbake i tid.
Problemet for norske myndigheter er bare at Bidens forslag om et oljefritt Arktis ikke er en del av den innenrikspolitiske naturverndebatten i USA. I Bidens klimaplan er forslaget helt eksplisitt begrunnet i hensynet til klima, og å løfte klimasaken høyere på dagsordenen i Arktisk Råd. Og Biden er ikke alene i å se en kobling mellom et smeltende Arktis og akselererende klimaendringer på den ene siden, og behovet for å bremse letingen etter nye olje- og gassfelt på den andre:
Den 12. desember skrev miljøministrene i Danmark og Costa Rica en felles kronikk der de forteller at begge land nå har etablert en sluttdato for olje- og gassvirksomhet og stoppet tildeling av nye områder for oljeleting. De oppfordrer andre land til å følge etter.
Bare noen dager tidligere publiserte FNs miljøprogram (UNEP) en rapport som viste at verdens fossilproduserende land planlegger langt høyere produksjon av kull, olje og gass de neste tiårene enn det som kan brennes dersom temperaturen skal holdes under 1,5 eller 2 grader. FNs generalsekretær kommenterte rapporten ved å slå fast at produksjonen av kull, olje og gass «uten tvil må reduseres raskt hvis vi skal nå målene i Parisavtalen».
Alt dette peker i retning av en ny vending i klimapolitikken, fra et ensidig fokus på bruken av fossil energi til et stadig sterkere fokus på produksjonen. Og det gir norske myndigheter en utfordring.
Norges troverdighet som en ansvarlig nasjon – og til og med et foregangsland – i klimasammenheng har vært tuftet på ett sentralt premiss: At det kan trekkes et skarpt skille mellom klimapolitikk på den ene siden, og oljepolitikk på den andre. Å holde disse to feltene adskilt har vært et sentralt mål for norske myndigheter helt siden klimaspørsmålet ble satt på den politiske dagsordenen mot slutten av 1980-tallet.
I dette arbeidet fikk Norge god hjelp av det internasjonale klimaregimet som ble utformet på 1990-tallet. FNs klimakonvensjon etablerte et system der land fører regnskap med sine klimagassutslipp basert på forbrenning av fossil energi, ikke produksjon. Og Kyotoprotokollen etablerte systemet for kvotehandel, som gjorde det mulig for et land å innfri sine klimaforpliktelser ved å betale for utslippsreduksjoner i andre land.
Sammen med USA var Norge en sterk pådriver for dette systemet, nettopp fordi det ville løse Norges sentrale klimapolitiske problem: At man ønsket å vise ansvar i klimapolitikken samtidig som man ville fortsette å øke utslippene fra en stadig voksende oljeindustri.
Som følge av dette internasjonale regelverket ble det altså mulig for norske myndigheter å kombinere rollen som oljeprodusent med en ambisjon om å være et foregangsland i klimapolitikken. Selv om man på 1990- og 2000-tallet har hatt store politiske konflikter omkring både klima- og oljepolitikk har sakene i liten grad vært koblet sammen: De har handlet om de lokale konsekvensene av oljevirksomhet i sårbare områder som Lofoten, eller om klimakonsekvensene av å bruke olje og gass på land, men i mindre grad om klimakonsekvensene av selve oljevirksomheten.
De ti siste årene har imidlertid dette skillet blitt stadig vanskeligere å opprettholde. I 2009 kom de første studiene av det såkalte ‘karbonbudsjettet’ – den totale mengden klimagasser vi kan tillate oss å slippe ut før temperaturen stiger mer enn ønskelig. Det disse studiene gjorde klart, var at gjenværende reserver av olje, kull og gass i stor grad må bli liggende i bakken: Det er rett og slett ikke mulig å produsere og forbrenne alt det vi allerede har funnet uten å sprenge verdens utslippsbudsjett.
Siden den gangen har stadig større oppmerksomhet blitt rettet mot produksjonen av fossil energi. Forskere blant annet i Norge har beregnet hva klimaeffekten kan bli av å redusere oljeproduksjonen, og argumentert for en internasjonal avtale om kutt i fossil energiproduksjon. Flere land har varslet stopp i videre lete- og utvinningsvirksomhet, sist Danmark nå i høst.
Debatten har vært særlig kraftig i USA, der en voksende olje- og gassproduksjon har blitt møtt med stadig sterkere protester blant annet mot nye oljerørledninger. Det er på denne bakgrunnen vi må forstå Joe Bidens klimaplan – og hva den betyr for Norge.
Politikere både i Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har forsvart den norske todelingen av klimapolitikken ved å henvise til Parisavtalen. Og det er riktig at regnskap for klimagassutslipp fortsatt føres slik det gjorde på 1990-tallet – ut fra forbrenningen, ikke produksjonen, av fossil energi.
På den annen side er Parisavtalen langt mer åpen enn Kyotoprotokollen var: Den overlater til hvert enkelt land å definere sine klimamål, og åpner dermed for at man kan kombinere mål om redusert oljeforbruk med egne mål om redusert oljeproduksjon. I tillegg inneholder den et eget mål om å gjøre globale finansstrømmer forenelige med klimamålene. Dette er bakgrunnen for at EU blant annet arbeider med et omfattende regelverk for å styre investeringer bort fra fossil energi og i retning mer klimavennlige alternativer.
Konsekvensen er at Norge i mindre grad kan gjemme seg bak det internasjonale klimaregelverket enn man kunne på 1990- og 2000-tallet. Og jo flere utspill som Joe Bidens, som kobler spørsmål om framtidig oljeproduksjon direkte til klimahensyn, desto vanskeligere blir det for Norge å kombinere klimatroverdighet med en stor oljesektor.
Uavhengig av hva USA med Biden som president faktisk kommer til å foreslå eller få gjennomslag for i Arktisk Råd, er det dette som blir Norges store klimapolitiske utfordring det neste tiåret: Vi må kunne gi mer troverdige svar enn i dag om framtiden til norsk olje- og gassvirksomhet, og hvordan den henger sammen med verdens klimamål.
Teksten ble først publisert i Agenda Magasin den 21. desember 2020.