Gjør alvoret i klimakrisen at vi kan glemme spørsmål om skyld, ansvar og rettferdighet – eller blir de tvert imot viktigere?
Teksten ble først publisert i Klassekampen 11. desember 2018.
Paradise er tapt. Den amerikanske småbyen med rundt 26 000 innbyggere forsvant nesten fullstendig i flammene som har herjet i California de siste ukene. De enorme skogbrannene etterlater seg nærmere hundre døde, ufattelige ødeleggelser, og et ubarmhjertig budskap: Menneskeheten er ugjenkallelig forvist fra den naturen vi har kjent, og som samfunnet vårt er vokst fram i. Nå går vi en utrygg framtid i møte, i en verden vi selv har skapt.
Endringer i klimaet er statistikk og sannsynlighet, og kan vanskelig knyttes til enkelthendelser. Likevel vet vi jo at det er karbonet fra mer enn hundre års forbrenning av kull, olje og gass som har endret atmosfæren på en slik måte at det blir kraftigere tørke og større brannfare i California. Eller fôrmangel og nødslakt etter en norsk tørkesommer, eller rekordstore forsikringsutbetalinger for oversvømmelser og vannskader i norske hjem. Dette er erkjennelsen som er i ferd med å sildre inn til oss, som små bekker fra den vedvarende flommen av nyheter om ekstremvær og naturkatastrofer: Klimaendringene er her, og vi merker alle konsekvensene av dem.
Den postkoloniale historikeren Dipesh Chakrabarty har argumentert for at klimaendringene er fundamentalt annerledes enn andre kriser menneskeheten har stått overfor på den måten at den rammer oss alle – rike som fattige. «Til forskjell fra kapitalismens kriser har klimakrisen ingen livbåter for de rike og privilegerte» skrev han i essayet «The climate of history» fra 2009. Konflikten mellom de historisk sett dominerende og dominerte – mellom Nord og Sør, mellom rik og fattig – må derfor settes til side, og vi må gjøre felles sak mot klimatrusselen.
Chakrabarty er langt fra alene om å tenke på denne måten. Da Fijis statsminister var vertskap for fjorårets FN-toppmøte om klimaproblemet, ønsket han velkommen ved å henvise til at «vi er alle i samme kano.» For virkelig å hamre poenget inn var en kano av den tradisjonelle stillehavstypen også anbragt inne på senteret der toppmøtet foregikk.
I år er kulissene ganske sikkert annerledes, når diplomater og ministere fra hele verden neste uke møtes til klimatoppmøte i den polske byen Katowice. Men henvisningene til klimaendringene som fellesmenneskelig skjebne og utfordring kommer like sikkert til å være de samme. Og hvorfor skulle de ikke det? Har ikke nettopp det siste halvårets ekstremvær illustrert med all tydelighet at ingen kan regne med å gå fri fra de ødeleggende kreftene vi er i ferd med å slippe løs?
Tanken om at vi alle er i samme båt når det gjelder klimaendringenes konsekvenser speiles av ideen om at også årsaken til problemet ligger hos menneskeheten som sådan. Forslaget om å erklære vår tid som en ny geologisk epoke, der menneskelig påvirkning er blitt så kraftig at den dominerer over jordas naturlige prosesser, plasserer ansvaret på artsnivå: Vi befinner oss i antropocen, «menneskets tidsalder». Skal navnet tas på alvor er det altså ikke enkelte land og samfunnslag eller bestemte økonomiske og politiske forhold som har ledet fram til denne historisk spesifikke situasjonen, men en udifferensiert menneskehet. På tilsvarende vis plasserer en del såkalt klimapsykologisk forskning problemet i hodene våre, som en allmenn tilbøyelighet til kortsiktighet og materielt forbruk.
På denne måten blir brannen i Paradise konsekvensen av et slags menneskelig syndefall, eller av en moderne Promethevs-myte: Klimaendringene var mer eller mindre uunngåelige fra det tidspunktet mennesket lærte seg å ta ilden i bruk, eller – slik enkelte har foreslått i diskusjonen om tidfesting av antropocen – fra det tidspunktet James Watt tok ut patent på den kulldrevne dampmaskinen.
For deltakerne på årets klimatoppmøte i Katowice bør imidlertid forestillingen om at vi alle er i samme båt slå sprekker allerede ved ankomst. Kontrasten mellom fjorårets vertskap Fiji og årets møtested i den polske kull- og stålindustriens kjerneområde illustrerer med all tydelighet hvordan både konsekvensene av klimaendringene og ansvaret for å ha skapt dem er svært ulikt fordelt. Som andre lavtliggende øystater er Fiji bokstavelig talt truet av å forsvinne i havet som følge av at avfallsstoffene fra europeisk, amerikansk og kinesisk kull fortsetter å hope seg opp i atmosfæren.
Det er ingen nyhet, selvsagt, at enkelte land er mer utsatt enn andre når klimaet endrer seg. Det bør også være godt kjent at noen har et større ansvar for å ha skapt problemet. Nesten tre firedeler av alle utslipp fra fossil energi i løpet av det 20. århundret stammer fra den femdelen av jordas befolkning som er bosatt i de rike, industrialiserte landene. Dette er grunnen til den vedvarende konflikten mellom Nord og Sør i internasjonal klimapolitikk. Uenigheten om hvor mye de rike landene bør levere av utslippskutt og finansiell hjelp til utviklingsland for å gjøre opp for sine gamle synder har dominert de fleste av FNs klimatoppmøter, og vil også være en avgjørende skillelinje i Katowice.
Men forskjellene i hvordan klimaendringene rammer og hvem som bør holdes ansvarlig for dem stikker langt dypere enn den geografiske skjevfordelingen av klimagassutslipp. De siste årene har flere bøker dokumentert de systematiske forskjellene mellom ulike samfunnsgrupper og aktører når det gjelder både klimakonsekvenser og utslipp. Dermed blir bildet av klimaendringene som «hele menneskehetens krise» vanskelig å forsvare.
I boka «Fossil Capital» (2016) viser den svenske historikeren Andreas Malm hvordan framveksten av kulldrevet industri i industrialiseringens England slett ikke var en uunngåelig konsekvens av Watts dampmaskin, eller av allmennmenneskelige tilbøyeligheter. Tvert imot var det industrieiernes interesser som drev fram bruken av fossil energi – til tross for at den i første omgang var både dyrere og dårligere enn den fornybare vannkraften – fordi det ga større kontroll med fabrikkarbeiderne og kunne undergrave deres krav om bedre vilkår. Den fossile energiens gjennombrudd var med andre ord et resultat av interessekamp mellom industrieiere og arbeidere, ikke av Watts patent. Malm bruker denne innsikten til å latterliggjøre ideen om antropocen som menneskehetens felles verk. Samfunnsforskere fra flere hold har foreslått alternative navn som capitalocen eller eurocen for bedre å illustrere hvordan endringene i klima og andre naturlige prosesser er knyttet til en spesifikk økonomisk og politisk orden, og til spesifikke historiske prosjekter av kolonisering og utbytting.
I USA har historikere og journalister dokumentert hvordan fossilindustrien i nyere tid har vært avgjørende for å hindre politiske tiltak som kunne ha bremset klimaproblemet for flere tiår siden. Historiene de forteller er stikk i strid med psykologiske forklaringer som gir mennesket nærmest en innebygget tilbøyelighet til å fornekte langsiktige og diffuse problemer som klimaendringer. Det slike forklaringer glemmer, er at det var bred politisk konsensus for en aktiv klimapolitikk i USA på 1980-tallet. Store oljeselskap deltok aktivt i klimaforskningen og diskuterte hvordan de kunne bidra med løsninger. Det var først da Exxon og andre pengesterke industriaktører endret strategi og la store ressurser inn i desinformasjon og lobbyvirksomhet at klimafornektelse og politisk polarisering ble avgjørende hindringer i klimaarbeidet både i USA og internasjonalt.
Det viktige med disse arbeidene er at de viser hvordan klimaansvaret hører hjemme hos bestemte aktører og samfunnsgrupper, samtidig som de nyanserer det forenklede bildet som dominerer på FNs klimatoppmøter der ansvar og sårbarhet nødvendigvis må fordeles mellom nasjonalstater. I en tid da Kinas utslipp per innbygger ligger på samme nivå som EUs bør det være åpenbart at ulikhetene i sårbarhet og ansvar ikke er et rent geografisk fenomen. Selv om strukturelle forskjeller mellom Nord og Sør fortsatt er viktige, er ulikhet innad i land minst like avgjørende.
Dermed må vi undersøke hvordan klimaendringene også rammer ulikt i de rike landene. At skogbrannen herjer i noen av Californias mest velstående områder kan sees som det ultimate beviset på at ingen samfunnslag er trygge for konsekvensene av et endret klima. Og selvsagt er det en enorm ulykke å miste hus og nabolag uansett egen økonomiske situasjon. Men hvem har forsikret huset sitt, og hvem mangler slik forsikring? Medierapportene fra California forteller oss at mens enkelte av områdets beboere kunne velge å leie inn private brannmannskaper for å beskytte egen eiendom, er situasjonen prekær for Malibus mange løsarbeidere – de fleste av latinamerikansk opprinnelse – som står helt uten sikkerhetsnett når husene de vasket eller hagene de stelte plutselig er borte.
Et fullstendig samfunnsmessig sammenbrudd vil selvsagt ikke la samfunnseliten forbli uberørt. Men klimaendringene er ikke et binært fenomen der vi enten går fri eller rammes av total katastrofe. Endringer i klimaet gir bokstavelig talt grader av ødeleggelse. En tre grader varmere verden, som vi styrer mot med dagens klimapolitikk, vil være veldig vanskelig for veldig mange, men alt tyder likevel på at det vil være nok av livbåter for dem som har råd til det. Det vet vi fordi klimaendringene allerede nå, ved om lag én grads oppvarming, har dramatiske konsekvenser for mange mennesker. Men konsekvensene er åpenbart mye mer dramatiske for dem som mister livsgrunnlaget over natta enn for dem som kan ta inn på hotell mens hjemmet deres bygges opp igjen.
Å snakke om disse forskjellene i ansvar og sårbarhet er ikke god takt og tone. Satsrådene som skal holde innlegg under årets klimatoppmøte i Katowice har mottatt en klar instruks på forhånd: «No shaming or blaming other countries, organisations or individuals.» Nå haster det så mye å kutte utslippene at vi må sette en strek over skyldspørsmålet, og heller framheve hvordan vi alle kan tjene på å samarbeide. Det er denne tankegangen som har ført til at Chakrabarty har satt sitt postkoloniale perspektiv til side for i stedet å fokusere på menneskehetens felles ansvar. Og det er samme tankegang som kan få selv statsministeren i et druknende land til høflig å hevde at «vi er alle i samme kano».
Forventningene til de årvisse klimatoppmøtene preges fortsatt av en forestilling om at klimaendringene er et teknisk problem som kan løses en gang for alle, gjennom et slags felles skippertak. Da gir det kanskje mening å forsøke å overbevise oss selv om at smålige klassemotsetninger og historisk urettferdighet kan plasseres i parentes.
Men selv om hus og hjem kan bygges opp igjen, finnes det ingen veier tilbake til det Paradise som gikk tapt i flammene denne høsten. Klimaendringene er ikke noe vi blir ferdig med. De er et fenomen vi må håndtere i uoverskuelig framtid – en del av den nye tidsalderen vi er gått inn i, enten vi kaller den antropocen eller kapitalocen. Å håndtere denne situasjonen krever en klar forståelse av hvilke krefter som har bragt oss hit, hvem som har vunnet og hvem som har tapt på de valgene som har skapt problemet. Skal vi kunne ta ut en kurs mot en rettferdig antropocen, må vi først erkjenne at ikke alle befinner seg i samme båt.