Norsk klimapolitikk framstilles gjerne som et stort paradoks: Landet som er blant verdens største olje- og gasseksportører ønsker også å være et foregangsland i klimaarbeidet. I et bokkapittel om Norges forsøk på å vise lederskap i klimapolitikken gjør Elin Lerum Boasson og jeg en ny vir på dette spørsmålet.
Det er selvsagt lett å forstå at kombinasjonen oljeland og klimaleder skurrer i manges ører. Men ser man på hvordan norske myndigheter har utformet klimapolitikken sin, er det tydelig at de har gjort alt de kan for å unngå dette paradokset, ved å bygge en klimapolitikk som frikobler ambisjonene for utslippskutt med Norges egne utslipp. Dette har de gjort med prinsippet om global kostnadseffektivitet, som skal sikre at utslippene alltid reduseres der de er billigst. Det er sjelden i norsk oljevirksomhet, som dermed har kunnet fortsette å øke produksjonen og utslippene.
Hvis man tar norsk klimapolitikk på ordet – og ordet er «kostnadseffektivitet» – blir plutselig paradokset i Norges klimainnsats et annet: Tatt i betraktning at politikken styres av et prinsipp som skulle tilsi at nesten alle utslippskutt tas i utlandet, har det faktisk skjedd bemerkelsesverdig mye for å redusere utslippene innenlands de siste årene.
I bokkapittelet «Norway: A dissonant cognitive leader?» diskuterer Boasson og jeg både hvordan Norge har utført «kognitivt lederskap» for å fremme global kostnadseffektivitet og fleksible mekanismer som kvotehandel på internasjonalt nivå, og hvorfor Norge likevel har endt opp med å gjøre mer for å kutte egne utslipp enn dette prinsippet skulle tilsi. Denne dissonansen kan delvis forklares med en politisk situasjon der de store «kostnadseffektivitets-partiene» gjennomgående har måttet søke støtte hos mindre partier som ønsket en mer aktiv nasjonal klimapolitikk.
Kapittelet er et bidrag til en antologi som diskuterer lederskap i klimapolitikken, først og fremst i EU, men også i enkelte andre nøkkelland i internasjonalt klimaarbeid.
Les mer:
Boasson, Elin Lerum og Bård Lahn, «Norway: A dissonant cognitive leader?» I R.K. Wurzel, J. Connelly og D. Liefferink (red.), Still taking a lead? The European Union in international climate change politics (London: Routledge, 2017)