Paris-avtalen gjør slutt på ventingen: Det kommer ingen «global løsning» på klimaproblemet. Nå er ansvaret tydelig plassert i nasjonal politikk, og det er opp til oss å sørge for at vi leverer den nødvendige innsatsen.
Innlegget er tidligere publisert på Dagbladets blogg, der jeg er fast bidragsyter.
I forkant av Paris-toppmøtet arbeidet både politiske ledere og FN-topper hardt for å senke forventningene til hva møtet skulle levere. Det virket. Avtalen som ble vedtatt på overtid lørdag kveld, er i hovedsak i tråd med de lave forventningene. Men siden de fleste forventet så lite, var det likevel mulig å bli positivt overrasket over ambisjonene og detaljnivået i deler av avtaleteksten.
Både de som hyller Paris-toppmøtet som et historisk gjennombrudd og de som kritiserer det for å svikte klimakampen kan finne elementer som støtter deres syn. Avtalen inneholder ambisiøse mål på lang sikt, men få tiltak på kort sikt. Den stiller krav om at alle land skal levere jevnlige utslippsmål, men inneholder ingen bindende regler for at målene må være gode nok eller at de faktisk må følges opp.
Det viktigste med Paris-avtalen er imidlertid ikke detaljene i regelverket, men at det i det hele tatt ble vedtatt en avtale. Med alle sine svakheter er nemlig avtalen krystallklar på ett punkt: Fra nå av er det hvert enkelt lands innsats som vil avgjøre om vi unngår farlige klimaendringer.
Helt siden FNs klimaforhandlinger begynte på slutten av 1980-tallet, har politiske ledere brukt den internasjonale forhandlingsprosessen som en lynavleder mot krav om økt klimainnsats: «Klimaproblemet krever globale løsninger, derfor nytter det ikke at vi kutter utslippene på egen hånd.» «Det er viktigere at vi arbeider for en internasjonal avtale enn at vi gjennomfører kostbare tiltak her hjemme.»
Med Paris-avtalen på plass er det slutt på slike unnskyldninger. Nå har vi det nemlig svart på hvitt: FN kan sette de langsiktige målene og lage et system for å dele informasjon om hva hvert enkelt land gjør. Men klimaproblemet kommer ikke til å løses en gang for alle av et internasjonalt toppmøte, en internasjonal karbonpris eller et internasjonalt kvotemarked. Det virkelige ambisjonsnivået avgjøres på nasjonalt nivå.
Helt konkret innebærer Paris-avtalen at alle land skal sette seg mål for utslippsreduksjoner hvert femte år. Men i motsetning til hvordan Kyoto-avtalen fungerte, skal man ikke lenger forhandle seg fram til enighet om disse klimamålene på et internasjonalt toppmøte. FN skal samle informasjon om målene, og gjøre jevnlige vurderinger av om de gir tilstrekkelige utslippskutt til at vi kan unngå farlige klimaendringer. Men når et land først har etablert sitt mål, er det ingen andre som har noe å si.
Dermed er det også bare nasjonale politiske lederes ansvar å sørge for at deres land tar sin rettferdige andel av klimainnsatsen. Tida for å peke på andre eller skylde på manglende internasjonal enighet er ugjenkallelig over.
Nå må statsminister Erna Solberg og klimaminister Tine Sundtoft selv kunne svare hver gang vi spør: Er dette oljefeltet eller denne nasjonale transportplanen i tråd med Norges ansvar for å holde temperaturstigningen under 1,5 grader?
Og så er det opp til oss andre å huske å spørre dem så ofte vi kan.