«Godhetstyranniet rir Norge som en mare», proklamerte Frp-statsråd Sylvi Listhaug i går. Hun siktet blant annet til Den norske kirkes preses Helga Byfuglien, som i sin tyranniske godhet kritiserte regjeringen for å kutte dramatisk i. I NRKs Dagsnytt Atten bragte Listhaug også Guds sønn inn i debatten, og mente at «Jesus ser» regjeringens behov for å gjøre tøffe prioriteringer.
Innlegget er tidligere publisert på Dagbladets blogg, der jeg er fast bidragsyter.
Listhaugs kritikk føyer seg inn i et mønster der Frp angriper enhver representant for Kirken som våger å trekke en linje fra kristne verdier som barmhjertighet og gjestfrihet til konkrete politiske saker. Logikken ser ut til å være at slike verdier er noe man skal snakke om i abstrakte vendinger fra prekestolen, og ikke blande inn i debatten om statsbudsjettet eller andre ting som faktisk betyr noe.
Det interessante er at Frp ellers forsøker å framstå som de fremste forkjemperne for å verne om «norske verdier» – et felles norsk verdigrunnlag som bygger på den kristne og humanistiske kulturarven. Når Sylvi Listhaug opplever Kirkens kritikk så ubehagelig («tyrannisk»!) må det forstås på denne bakgrunnen: Helga Byfuglien viser hvordan Frps egen politikk bryter med sentrale deler av en slik kulturarv, og utfordrer dermed Frps status som den ubestridte forsvareren av norske verdier.
Det er heller ikke vanskelig å finne flere eksempler på hvordan Frps politikk står ustøtt i møte med sentrale representanter for norsk kultur- og verdiarv. Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde har tidligere definert norsk kultur som «summen av det vi feirer på 17. mai». Men hva skjer hvis vi – i tillegg til Jesus – også inviterer mannen vi regner som 17. mai-feiringens far inn i denne diskusjonen?
Henrik Wergeland ville selvsagt ha reservert seg både mot Frps innvandringspolitikk og mot de kuttene i bistandsbudsjettet som Helga Byfuglien nå kritiserer. I den satiriske fabelen «Statsøkonomisk» skriver Wergeland om et lønnetre og et grantre som krangler om hvorvidt de bør la en sverm med bier slippe til blant greinene sine. «Aha! Du lader Fremmede din Sødme suge ud?» spør granen anklagende. Lønnen svarer at gjestfrihet og gavmildhet alltid lønner seg i det lange løp, og at «Taknemlighedens Mynt» må telle like mye som kroner og øre i et flyktningregnskap.
Den lille historien om lønnen og granen er et såpass krast oppgjør med manglende raushet overfor fremmede at Sylvi Listhaug nok blir nødt til å plassere Wergeland blant de skumle «godhetstyrannene». Men viktigere enn ammunisjon i debatten om flyktningpolitikk og bistandskutt er innspillet den over 150 år gamle fabelen gir i debatten om de norske verdienes plass i politikken.
For selv om det er tydelig hvor Wergelands sympati ligger i krangelen mellom den gjestfrie lønnen og det egoistiske grantreet, er teksten skrevet med en satirisk brodd nettopp mot «det norske». Granen kaller seg «mit Lands Ræpresentant», og det er også han som stikker av med siste ord: «Jeg er nu saadan Jeg!». Fortellingen om lønnen og granen er altså en del av 1840-tallets debatt om hva «norske verdier» egentlig bør være, og Wergeland antyder at det er granen som representerer den typisk norske holdningen, selv om han selv ønsker det annerledes.
Poenget er altså at norske verdier ikke er en entydig størrelse vi kan slå hverandre i hodet med i innvandringsdebatten. Tvert imot har det alltid stått strid om hva disse verdiene egentlig bør være. I denne striden er det åpenbart at Kirken er en viktig stemme. Og siden en slik strid nødvendigvis er grunnleggende politisk, betyr det at Kirken også må kunne snakke om de politiske konsekvensene av de verdiene den står for.
Selv om det betyr at Listhaug, Frp og regjeringen av og til utfordres av brysomme spørsmål om nestekjærlighet og barmhjertighet.