De sju vestlige stormaktene i G7-gruppa, med Tysklands Angela Merkel i spissen, hylles som klimahelter etter at de denne uka vedtok et mål om å «avkarbonisere» verdensøkonomien. G7-landenes løfter er milevis unna det som trengs for å stoppe farlige klimaendringer. Men kan det likevel hende at Merkel & co faktisk overgår Erna Solbergs klimaambisjoner?
Innlegget er tidligere publisert på Dagbladets blogg, der jeg er fast bidragsyter.
De sju landene som møttes til toppmøte i Tyskland denne uka representerer på sett og vis opphavet til klimaproblemet: Det var den massive industrialiseringen i land som Storbritannia og Tyskland, og seinere USA og Japan, som markerte startskuddet for en global økonomi basert på kull, olje og enorme klimagassutslipp. Derfor kom det som en overraskelse på mange at G7-landene på mandag vedtok et mål om å «avkarbonisere» verdensøkonomien i løpet av dette århundret.
At klimasinker som USA, Canada og Japan nå tar til orde for en verden helt uten bruk av kull, olje og gass, regnes som en stor seier for Tysklands klima-engasjerte forbundskansler Angela Merkel. Og hvis erklæringen fra G7-toppmøtet kan tas på ordet, er det et svært viktig signal de gamle industristormaktene nå sender: Det betyr at olje- og kullselskaper allerede nå kan begynne å innstille seg på at deres investeringer har en «best før»-dato. Ikke engang deres gamle bestevenner i G7 ser noen framtid i fossil energi lenger.
Norge liker å pynte seg med tittelen «foregangsland» i klimapolitikken. Men på dette området er det uklart om statsminister Erna Solberg og klimaminister Tine Sundtoft egentlig har noe å skryte av overfor de fossile stormaktene. I forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale har Norge foreslått et annet langsiktig mål for det internasjonale klimaarbeidet: At verdens samlede klimagassutslipp skal reduseres til «netto null».
Det kan høres ut som det samme som G7-landenes mål om å slutte å bruke fossil energi. Men det er en viktig forskjell: Det lille ordet «netto».
Målet om «netto null» klimagassutslipp betyr i praksis at man kan fortsette å bruke kull, olje og gass så lenge man samtidig sørger for å fjerne en tilsvarende mengde klimagasser fra atmosfæren. Det kan gjøres ved å plante trær, eller det kan gjøres ved hjelp av teknologier som på en eller annen måte suger CO2 ut av atmosfæren og lagrer den på en trygg måte.
Norges forslag er skreddersydd for et land med en mektig olje- og gassnæring: I stedet for å gi et utvetydig signal om at fossil energi skal bort, slik et mål om «avkarbonisering» kan gjøre, åpner ordet «netto» for endeløse diskusjoner om hvor mye olje og gass vi fortsatt kan svi av hvis bare noen planter en haug med trær, eller hvis bare noen finner opp en ny teknologi for å fjerne klimagasser fra atmosfæren. Dagens norske politikere kan fortsette å pushe fossil energi på verden med god samvittighet, og ansvaret for å løse klimaproblemet kan flyttes over på andre land og andre generasjoner.
Rett skal være rett: Når det gjelder tidsaspektet er Norges forslag om «netto null» klart mer ambisiøst enn Angela Merkels mål om «avkarbonisering». Mens norske myndigheter har foreslått at «netto null»—målet skal nås innen 2050, snakker G7-landene bare om en avkarbonisering i løpet av dette århundret. Det betyr, som Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv påpeker, at det ikke trenger å skje før om 85 år. Og er det en ting vi vet fra FNs klimapanels rapporter, så er det at vi ikke har 85 år på oss til å kutte utslippene fra kull, olje og gass.
Målet om avkarbonisering har dessuten andre problemer ved seg: G7 sier for eksempel ingenting om hvordan innsatsen for å nå målet skal fordeles mellom rike og fattige land — det kanskje viktigste spørsmålet i forhandlingene om en ny klimaavtale. (Det samme gjelder for øvrig Norges forslag).
Men selv om G7-målet altså på langt nær er sterkt nok til å beskytte verden mot farlige klimaendringer, eller til å sikre en ambisiøs internasjonal klimaavtale, er det likevel et oppsiktsvekkende sterkt signal til fossilindustrien om at de hører fortiden til.
Spørsmålet noen burde stille Erna Solberg, Tine Sundtoft eller oljeminister Tord Lien, er om de tør å ta ordet «avkarbonisering» i sin munn. Vil de være tydelige på at olje- og gassnæringen ikke har en framtid ut over dette århundret?