Denne ukas overraskelse: Rosablogger Sophie Elise ser ut til å forstå politikk bedre enn både skeptiker-blogger Gunnar Tjomlid og enkelte norske økonomer.
Innlegget er opprinnelig publisert på Dagbladets blogg, der jeg er fast bidragsyter.
«Miljøbevegelsen vinner – klimaet taper», skriver økonom Erling M. Kravik i dagens Aftenposten. Her gjentar han argumentene mange økonomer i årevis har brukt mot de fleste tiltak som kan redusere norske klimagassutslipp. Samtidig har «Saksynt»-blogger Gunnar Tjomlid gått hardt ut mot rosablogger Sophie Elise, som har oppfordret til å droppe Freias påskeegg siden de inneholder miljøskadelig palmeolje. Det er bedre å støtte opp om Freias planer for forbedringer enn å protestere og boikotte, mener han.
Kravik og Tjomlid har to ting til felles: På den ene siden har de, isolert sett, rett i flere av regnestykkene de presenterer. På den andre siden mangler de tilsynelatende en grunnleggende forståelse av hvordan politikk fungerer.
Som mange økonomer før ham, hisser Kravik seg opp over forslag om å nekte utbygging av forurensende gasskraftverk, støtte utbygging av ny fornybar energi, eller å gjøre det billigere å ta i bruk ny, klimavennlig teknologi som elbiler. I økonomenes verden er nemlig «kostnadseffektivitet» det viktigste målet: Man bør aldri gjennomføre et tiltak dersom man teoretisk sett kunne ha gjennomført et annet tiltak til lavere pris. Og på klimaområdet er det nesten alltid mulig å finne billigere tiltak enn det som kan gjennomføres her i Norge.
Med dette utgangspunktet har Erling Kravik helt rett i at mange norske klimatiltak er unødvendig dyre, eller isolert sett ikke vil redusere verdens samlede klimagassutslipp på kort sikt.
Men så var det denne politikken.
I løpet av dette århundret må vi praktisk talt slutte helt å slippe ut klimagasser. Det sier seg selv at det vil være vanskelig å få gjennomslag for de politiske tiltakene som trengs for å få til noe slikt. Ethvert argument for å utsette den nødvendige omstillingen vil bli flittig brukt: Dette blir for dyrt. Denne teknologien er ikke god nok ennå. Dette burde heller gjøres av noen andre.
Det eneste som kan bryte med denne utsettelses-logikken, er at noen faktisk begynner. Å legge til rette for bruk av elbil, slik Norge har gjort, er foreløpig en svært dyr måte å kutte klimagassutslipp på. Men ved å skape et av verdens største markeder for elbiler, har Norge faktisk bidratt til å få fart på en ny teknologi – som på sikt vil gjøre det mye enklere og billigere for andre land å følge etter.
Tiltak som Kravik sikkert vil betegne som «symbolske» er også helt nødvendige for å skape framgang i det internasjonale klimasamarbeidet. I forhandlingene om en ny klimaavtale, som Kravik burde kjenne godt, er et hovedkrav fra de fattigste landene at rike land må gå foran og kutte sine egne utslipp. Hvis disse landene skal bli med på en ny klimaavtale på toppmøtet i Paris seinere i år, er det helt nødvendig at rike land tar ansvar på hjemmebane – selv om det noen ganger vil være dyrere eller gi mer usikker effekt på kort sikt enn å betale for tiltak andre steder i verden.
Gunnar Tjomlid har på sin side også rett i tallene han slår i bordet med overfor moteblogger Sophie Elise – isolert sett. Han viser til at andre typer matolje kan være like miljøskadelig som palmeolje, og at det er mulig å produsere palmeolje på miljøvennlige måter. Er det ikke da bedre at organisasjoner som Regnskogfondet krever mer miljøvennlig produksjon, enn å konfrontere Freia og produktene deres? (Full disclosure: Jeg er for tida i permisjon fra en jobb som rådgiver på klimapolitikk i Regnskogfondet.)
Igjen kommer politikken inn i bildet. Hvis man skal presse multinasjonale giganter som Mondelez (som eier Freia) til å gjøre produksjonen sin mer miljøvennlig, må man snakke i store bokstaver. Og det virker.
Bruken av palmeolje i Norge er redusert kraftig etter at Regnskogfondet startet sin kampanje for noen år siden. Dette har skjedd uten noen oppfordring om fullstendig boikott, slik Tjomlid ser ut til å tro – og det blir lagt merke til også utenfor Norges grenser. Store matvareprodusenter lover forbedringer, og ved å holde presset oppe kan vi sørge for at løftene blir til virkelighet. Og hvem vet, kanskje kan neste kampanje oppnå det samme for soyaproduksjonen?
Det Sophie Elise ser ut til å ha skjønt – og som må ha gått Tjomlid og Kravik hus forbi – er hva som trengs for å oppnå politiske endringer. De fleste av oss vil aldri handle matvarer ut ifra en totalvurdering av miljøpåvirkningen til ulike vegetabilske oljer, eller samle oss i demonstrasjonstog bak paroler som «Større kostnadseffektivitet i klimapolitikken – globalt harmonsiert karbonprising nå!» I stedet trenger vi konkrete måter å engasjere oss på: Send en melding til Freia om at de må skjerpe seg. Velg elektrisk framfor fossilt neste gang du skal kjøpe bil.
Hvis vi skal dytte hele den komplekse virkelighetens verden i en mer miljøvennlig retning, kan vi ikke se oss blinde på tallene i regnestykket for «den perfekte løsningen». Det er mye viktigere å finne et sted å begynne.