Utviklingslandenes mas om penger til klimatiltak ødelegger for framgangen i forhandlingene om en internasjonal klimaavtale, skriver Aftenpostens Ole Mathismoen. Han mener miljø- og utviklingsorganisasjonene hauser opp konflikten mellom den rike og den fattige delen av verden når de fokuserer på de rike landenes ansvar og brutte løfter i klimapolitikken.
Mathismoens innvendinger ligger tett opp til norske myndigheters syn på FNs klimaforhandlinger. Når utviklingsland kjemper hardt for sine posisjoner, er det nærliggende for norske forhandlere å stemple dem som «vanskelige» og «lite konstruktive». Kan vi ikke alle bare være enige om å løse klimaproblemet, og droppe denne smålige kranglingen om hvordan det skal gjøres? Som det heter hos Monty Python: «Let’s not bicker and argue about who killed who».
Problemet med denne tilnærmingen, er at klimaforhandlingene dessverre er en konflikt. Det er reelle uenigheter om hvor mye de enkelte landene skal gjøre for å redusere sine klimagassutslipp, og det er nettopp dette forhandlingene handler om. Det er altså ikke slik Ole Mathismoen påstår, at forhandlingene ødelegges av diskusjonen om økonomisk fordeling. Det er snarere slik at forhandlingene er en diskusjon om økonomisk fordeling – om hvem som skal ta regningen for nødvendige klimatiltak, og hvem som skal betale for de klimaendringene det allerede er for sent å stoppe.
Å late som at denne konflikten ikke eksisterer vil ikke bidra til annet enn at de svakeste partene i forhandlingene blir svakere, og at de sterkeste får lettere gjennomslag. Kanskje det vil gjøre det enklere å bli enige om noe. Men det blir ikke en mer rettferdig klimaavtale på den måten.
Ironien for norske myndigheter er at de har vært blant de mest aktive i å gjøre klimaforhandlingene til nettopp en slik fordelingsdiskusjon. Tanken om et globalt kvotesystem, som Norge ivrig har brukt FNs klimaforhandlinger til å fremme, innebærer at retten til å slippe ut klimagasser får en pengeverdi, og at denne verdien må fordeles mellom de enkelte landene. Når det overordnede klimamålet først er etablert, er alt annet utelukkende «et spørsmål om inntektsfordeling», som det norske Finansdepartementet så treffende har formulert det. Da er det ikke så lett å unngå en diskusjon om penger.
At Norges tilnærming til internasjonal klimapolitikk slår tilbake på denne måten, er selvsagt ikke Ole Mathismoens feil. Jeg er helt enig med ham i at klimaforhandlingene burde være en arena for å diskutere de tusenvis av teknologiske og politiske løsningene som finnes på klimaproblemet, og for å synliggjøre de positive tiltakene som allerede er iverksatt. Men da må vi bort fra tanken om en overordnet global løsning – et globalt kvotemarked eller en global karbonpris – som norske myndigheter har brukt FNs klimaforhandlinger til å fremme. Og vi må erkjenne at konflikter om fordeling av ansvar og roller alltid vil være en del av klimapolitikken, og ikke er noe som bør dekkes over eller gjemmes bort.