Hvordan Jens Stoltenberg vant diskusjonen om månelandingen.
Jeg husker skuffelsen over Regjeringens Mongstad-vedtak i 2006 nærmest som et fysisk ubehag – en kroppslig reaksjon. I Natur og Ungdom var vi virkelig sjokkert over vedtaket. Sjokkert, ikke i den politisk-journalistiske betydningen «veldig uenig», men i ordets opprinnelige betydning.
Vi trodde rett og slett ikke det var mulig: At regjeringen som hadde lovet å avslutte den 20 år lange gasskraftkampen, uten videre kunne gi Statoil tillatelse til å bygge et forurensende gasskraftverk. Men det var slik situasjonen måtte forstås. Så lenge kravet om CO2-rensing fra dag én manglet, oppfattet vi avtalen om framtidig rensing som et helt utilstrekkelig plaster på såret.
Når Regjeringen nå legger bort planen om fullskala CO2-rensing på Mongstad, viser det selvsagt at frykten vår fra 2006 var velbegrunnet. Og avisene er fulle av vittigheter om hvordan Jens Stoltenbergs månelanding har blitt en krasjlanding. «Houston, we have a problem.»
Men det største problemet med Mongstad er ikke at Stoltenberg og hans regjering lovte mer enn den kunne holde. For miljøpolitikken er problemet med Mongstad tvert imot at Jens Stoltenberg vant diskusjonen.
Utgangspunktet: «Forurensende gasskraft»
Kampen mot forurensende gasskraftverk i Norge har vært en kamp for å hindre en økning i de norske klimagassutslippene. Motivasjonen var at Norges utslipp måtte ned. Å begynne å bruke forurensende energi til å produsere elektrisitet, når den eksisterende elektrisiteten var 100% utslippsfri, ville være helt feil vei å gå.
Som en del av gasskraftkampen kom fangst og lagring av CO2 til å bli et viktig tema. Muligheten for CO2-rensing bidro til å utsette og stoppe planene om forurensende gasskraftverk. Dessuten innså stadig større deler av miljøbevegelsen at fangst og lagring av CO2 ville være en helt nødvendig teknologi for å oppnå de nødvendige utslippskuttene på globalt nivå.
«Nei til forurensende gasskraft» ble dermed et slagord med to potensielle løsninger: Enten la være å bygge forurensende gasskraftverk, og på den måten unngå de ekstra utslippene. Eller bygge gasskraftverk med CO2-rensing, og dermed unngå mesteparten av utslippene – samtidig som man vil videreutvikle en viktig teknologi.
Da Mongstad-saken kom opp, var dette utgangspunktet både for SV og Senterpartiet (selv om diskusjonen så ganske ulik ut i de to partiene – jeg skal la det ligge her).
Motstanden fra Stoltenberg
Arbeiderpartiet hadde imidlertid et annet utgangspunkt. Nærheten til fossilindustrien gjorde det nærmest umulig å si nei til Statoils ønske om å bygge gasskraftverk. Men uenigheten med gasskraftmotstanderne stakk dypere enn som så: Ønsket om å unngå høyere klimagassutslipp i Norge krasjet med selve kjernen i Jens Stoltenbergs tilnærming til klimaproblemet.
I Jens Stoltenbergs verden er det nemlig absurd å stoppe bygging av gasskraftverk, eller kreve CO2-rensing fra dag én, med begrunnelsen at man ønsker lavere klimagassutslipp i Norge. For Stoltenberg spiller ikke det norske utslippsnivået noen rolle. Det er de globale utslippene som teller, og det koster mindre å redusere utslippene et annet sted i verden enn å unngå utslippene fra et norsk gasskraftverk, så bør man velge det billigste.
Denne diskusjonen var miljøbevegelsen godt kjent med. Krangelen mellom dem som ville redusere utslippene «ute» (av hensyn til global kostnadseffektivitet) og «hjemme» (av hensyn til globale politiske forhold) hadde pågått så lenge av de fleste av oss hadde begynt å gå litt lei.
Og det var i denne situasjonen at muligheten for CO2-rensing tilbød en ny vinkling – en anledning til å flytte debatten et skritt framover: Fra den evinnelige krangelen om utslippskutt «ute eller hjemme», til en diskusjon om utvikling av ny teknologi.
Teknologi som løsning…
Når deler av miljøbevegelsen etter hvert la stadig større vekt på potensialet for å utvikle ny og verdensledende teknologi knyttet til CO2-rensing, var det fordi det var et argument som vanskeligere kunne avvises av Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet. CO2-rensing for å kutte norske klimagassutslipp var kanskje ikke kostnadseffektiv klimapolitikk, men CO2-rensing som langsiktig teknologiutvikling var lettere å akseptere.
Det er mulig jeg overforenkler historiens gang, men jeg tror denne vendingen mot «teknologisatsing» som begrunnelse var en viktig bakgrunn for kompromisset i Mongstad-saken.
Arbeiderpartiet var fast bestemt på å presse gjennom Statoils ønske, mens SV ikke kunne godta et forurensende gasskraftverk. Løsningen ble en statlig satsing på fullskala CO2-rensing.
Men begrunnelsen for renseprosjektet ble utformet i tråd med Jens Stoltenbergs tilnærming til klimapolitikken: Ikke som et tiltak for å kutte Norges klimagassutslipp, men som et tiltak for å utvikle ny teknologi.
Begrunnelsen bidro til å flytte hele gasskraftdiskusjonen. I stedet for et spørsmål om økning av Norges klimagassutslipp ble Mongstad et spørsmål om teknologi: Hvor raskt kunne rensingen være på plass? De mer fundamentale spørsmålene om den noen gang kom til å komme, og hva som ville skje med Norges klimagassutslipp i mellomtiden, kom i bakgrunnen.
…eller problem
Når vi nå kjenner fasiten for Mongstad-prosjektet, kan vi trygt konkludere med at spørsmålet om Norges klimagassutslipp hadde fortjent større oppmerksomhet: Med mindre gasskraftverket legges ned, har vi skaffet oss en ny utslippskilde som vil bidra til å øke Norges klimagassutslipp i lang tid framover.
For meg er det imidlertid også naturlig å trekke to andre konklusjoner.
For det første er ikke problemet med Mongstad først og fremst knyttet til CO2-renseteknologien. Regjeringen skylder på teknologiske vanskeligheter for å bortforklare nedleggelsen, mens motstandere av CO2-fangstteknologi tar fiaskoen til inntekt for at miljøbevegelsen aldri burde åpnet for CO2-rensing i første omgang.
Begge parter tar feil. Problemet er ikke teknologien i seg selv, men hvordan den håndteres politisk. I Canada har man bygd fullskala CO2-rensing raskere og mer effektivt enn Statoil og staten har klart på Mongstad. Og i den norske klimadebatten var muligheten for CO2-rensing lenge et effektivt virkemiddel for å stoppe forurensende gasskraft.
Slik gikk det ikke i Mongstad-saken – blant annet fordi argumentasjonen ble tilpasset Jens Stoltenbergs klimapolitikk, og gikk fra å handle om utslippsreduksjoner til å handle om teknologiutvikling.
Miljøbevegelsens lærdom
Dette fører meg fram til den andre konklusjonen, som handler om hvordan miljøbevegelsen forholder seg til politisk argumentasjon.
En viktig innsikt Mongstad-saken gir oss, er denne: Selv om enkelte argumentasjonsrekker (teknologiutvikling) har større gjennomslag overfor enkelte politiske miljøer (Jens Stoltenberg), kan vi ikke tilpasse argumentasjonen vår uten også til en viss grad å tilpasse våre politiske standpunkter.
Vi kan låne opportune argumenter for saken vår, men argumentene vi låner vil samtidig bidra til å omforme saken vi kjemper for og posisjonene vi legitimt kan innta.
Miljøbevegelsen var nesten samstemt i sin skuffelse over Mongstad-vedtaket i 2006, som den er samstemt i sin skuffelse over den triste sortien i 2013.
Vi trenger fortsatt CO2-rensing for å redusere verdens klimagassutslipp, og Norge bør fortsatt bidra til teknologiutvikling på dette området. Men vi kan ikke la motkreftene vinne diskusjonen om verdien av norske klimatiltak. For at et politisk vedtak skal bli vellykket og varig, spiller det faktisk en rolle hvordan det er begrunnet.