Å sette vitenskapen på (riktig) plass: Om Bruno Latour

I anledning utgivelsen av Bruno Latours nye bok Où suis-je? har tidsskriftet Vagant bedt flere bidragsytere om å reflektere over hva Latours arbeid har betydd for dem. Mitt bidrag tar for seg betydningen Latour har hatt både for STS som akademisk felt og for klimapolitisk teori og praksis.

Teksten ble først publisert av Vagant den 21. januar 2021, som et bidrag til enquêten «Bruno Latour: Kompleksitetens apostel».

Gjennom femti års forsøk på å bringe «naturen» inn i politikken, er det ett spørsmål som stadig har meldt seg: Hvordan kan vi sette vitenskapelig kunnskap i sentrum, samtidig som vi unngår at vitenskapen begrenser rommet for politikk eller naturaliserer bestemte maktforhold? Dette er ikke et teoretisk spørsmål, men et praktisk problem. Miljøbevegelsen, som jeg selv har bakgrunn fra, står midt oppi det.

På den ene siden springer de fleste politiske kontroverser om natur ut av vitenskapelige tenkemåter. Det globale klimasystemet er bare tilgjengelig for oss gjennom et enormt vitenskapelig maskineri av måleutstyr, modeller og datapunkter, som forteller oss både hva som skjer med klimaet og hva som må gjøres. «Lytt til vitenskapen» var et mantra for miljøbevegelsen lenge før skolestreikende ungdommer skrev det på plakatene sine.

På den andre siden er miljøbevegelsens historie også historien om et oppgjør med vitenskapelig og teknologisk hybris: tanken om at alt fra atomet til atmosfæren kan forstås og styres, og at folk flest bør parkere sine innvendinger og lytte når ekspertene forteller oss at de har kontroll. En like viktig strømning i miljøbevegelsen har derfor vært folkelig motekspertise og kritikk av teknokratiske tendenser i moderne samfunn.

Nettopp denne spenningen mellom vitenskapelig autoritet og demokratisk impuls har vært en sentral del av Bruno Latours prosjekt. Da jeg beveget meg fra miljøaktivisme og inn i samfunnsvitenskapen, var det derfor lett å se at prosjektet var relevant – og at det har praktisk-politiske implikasjoner.

Latour og de andre bidragsyterne til det som ble hetende aktør-nettverk-teori bygde videre på kritikken av en bestemt vitenskapelig og teknologisk tilnærming som kortslutter politiske prosesser. Samtidig åpnet tilnærmingen deres opp for å ta vitenskapens objekter på alvor. I stedet for å kritisere vitenskapen utenfra, som «ideologiproduksjon» eller uttrykk for bestemte klasseinteresser, gjorde de objektene og fenomenene som vitenskapen studerte til en del av analysen. På den måten viste de at hvis man skal forstå vitenskapelig kunnskapsproduksjon som samfunnsfenomen, må man også ta høyde for ikke-menneskelige aktører, om det så er klimasystemet, gjærsoppen eller kamskjellene.

Denne tilnærmingen åpner for å fastholde selve vitenskapens objekt – for eksempel klimasystemet, og CO2-molekylenes virkning i atmosfæren – som et sentralt premiss for samfunnsanalyse, samtidig som man synliggjør hvordan det vitenskapelige perspektivet produserer bestemte handlingsmønstre og blindflekker – som når det globale atmosfæriske perspektivet underslår sentrale sosiale forskjeller mellom ulike typer CO2-utslipp, og de svært ulike økonomiske og politiske forholdene de blir til under.

I løpet av det siste tiåret har Latour stadig mer eksplisitt tematisert det «nye klimatiske regimet» verden står overfor. Han har knyttet an til politisk teori, og forsøker å tegne nye politiske kart for en ny klimavirkelighet. Dermed skriver han seg mer direkte inn i akutte klimapolitiske debatter. For meg er det likevel den grunnleggende nyorienteringen i synet på vitenskapen som framstår som Latours mest produktive bidrag til politisk teori og praksis på klimafeltet. Hvis vi ikke klarer å gjøre full bruk av vitenskapelig kunnskap – og samtidig innordne denne kunnskapen i et større mangfold av måter å forstå og virke i verden på – blir det vanskelig å drive progressiv politikk i antropocen.