Politikk handler ofte om gråsoner og vanskelige avveininger. Men av og til stilles politikere overfor spørsmål der det er grunn til å tro at historien vil avgi en utvetydig dom om hvem som hadde rett og hvem som tok feil.
I går dukket et slikt spørsmål opp i norsk politikk. Og nå vet vi at Tord Lien, Tine Sundtoft og Erna Solberg er navn på politikere som valgte å stille seg på feil side.
Med klimaendringene står menneskeheten overfor en av sine største utfordringer noensinne. Konsekvensene merkes allerede, og Arktis er blant de områdene som opplever de raskeste endringene.
Denne situasjonen reiser et avgjørende spørsmål for Norge: Hvordan forholder vi oss til at isen trekker seg nordover og etter hvert trolig blir helt borte? Oppfatter vi denne illevarslende utviklingen som det signalet den er om klodens alarmerende tilstand, eller velger vi å bruke denne nye situasjonen til å berike oss ytterligere på klimaets bekostning?
I går flyttet klima- og miljøminister Tine Sundtoft den politisk definerte «iskanten» nordover, slik at olje- og energiminister Tord Lien kunne dele ut ytterligere leteområder for olje helt nord i Barentshavet. Ifølge statsminister Erna Solberg er det ikke et politisk valg å flytte iskanten – den har «flyttet seg selv».
For de fleste av oss andre er det åpenbart at den har fått litt hjelp. At sjøisen trekker seg nordover er helt i tråd med hva klimaforskerne forventer som en konsekvens av høye klimagassutslipp og økte temperaturer.
Norsk olje og gass har med andre ord vært direkte involvert i å redusere ismengden nord i Barentshavet. Og nå velger altså regjeringen å bruke denne utviklingen til å hente opp ytterligere olje og gass. På den måten vil de trolig gi iskanten nok en hjelpende hånd, slik at den kan «flytte seg selv» enda lenger i retning Nordpolen.
På veien mot iskanten overkjører Tine Sundtoft glatt sin egen fagetat, Norsk Polarinstitutt, som har advart mot å slippe oljeindustrien til i alle de nordligste områdene Tord Lien delte ut i går. Samtidig skyver regjeringen den samme fagetaten foran seg, når de hevder at alt de gjort er å bruke Polarinstituttets data for å oppdatere plasseringen av iskanten, ut fra den forrige regjeringens definisjon.
Denne typen teknikaliteter kan politikere og miljøorganisasjoner sikkert krangle om i månedsvis framover, og det skal bli spennende å se hvordan regjeringens argumenter står seg opp mot et stortingsflertall der Venstre og KrF burde holde miljøfanen høyt, og Arbeiderpartiet blir nødt til å velge om de vil stå på miljøkravene de stilte i forrige periode, eller om de vil innrømme for all verden at miljøhensyn bare er noe partiet tar når SV presser dem til det.
Men disse tekniske detaljene, forvaltningsmessige prosedyrene og partipolitiske vurderingene blekner likevel i forhold til det underliggende, uuttalte valget regjeringen har tatt ved å flytte iskanten nordover:
Sundtoft, Lien og Solberg har valgt å bruke konsekvenser av klimaendringer til å skape ytterligere klimagassutslipp. Når man om 50 år ser tilbake på hvordan verden møtte de begynnende faresignalene om menneskeskapte klimaendringer, er det all grunn til å tro at denne typen opportunistisk klimaprofitering ikke vil se særlig bra ut.
I den store fortellingen om hvordan vi møtte klimaendringene, har Erna Solberg, Tord Lien og Tine Sundtoft valgt å stille seg på feil side av historien.