I anledning toppmøtet om klima som FNs generalsekretær avholdt i New York den 23. september 2014, publiseres her et kapittel fra boka mi Klimaspillet. Dette kapittelet forteller historien om det tilsvarende toppmøtet som FNs generalsekretær arrangerte nesten på dagen fem år tidligere, i forkant av København-toppmøtet i 2009.
Festtaler i New York
På avstand kan man se de 39 etasjene til FN-bygningen rage majestetisk opp over East River, med fargerike flagg fra alle verdens nasjoner vaiende fra en snorrett rad av flaggstenger i forgrunnen. Når jeg kommer gående langs 46th Street i retning FNs hovedkvarter om morgenen den 22. september 2009, er det imidlertid ikke dette avstandsbildet, dette fremste symbolet på internasjonalt samarbeid, som møter meg. Det er trafikken og gatekaoset på Manhattans østside som tar oppmerksomheten, og i dag er det enda vanskeligere enn vanlig å navigere på de travle fortauene. Idet jeg skal krysse 3rd Avenue må jeg stoppe for en lang kortesje av svarte biler, ledsaget av politi med motorsykler og blinkende blålys. Barack Obama skal samme vei som meg.
Når jeg har passert gjennom politisperringer og spredte grupper av demonstranter, forbi metalldetektorene og inn i FNs hovedkvarter, er heller ikke innsiden av bygningen så standsmessig som avstandsbildene gir inntrykk av. Hallen rett innenfor inngangsdøra skjemmes av en fuktskade på den nordlige veggen, og i byggets viktigste rom – salen der generalforsamlingen møtes – henger løse ledninger og ødelagte hodetelefoner fra nedslitte stolrader. En sårt tiltrengt renovering er vedtatt, men foreløpig ikke igangsatt.
Likevel føler jeg uunngåelig en slags høytidsstemning når jeg tar plass på galleriet og ser ut over salen med de grønne gulvteppene og det massive marmorpodiet med FN-symbolet over. Rot og skjønnhetsfeil til tross – for oss nordmenn er FN likevel stedet der verdens ledere samles for å stake ut kursen for det internasjonale samarbeidet. Og nå, i slutten av september 2009, har de kommet hit for å diskutere klimatoppmøtet i København, som bare er to og en halv måned unna.
Etter en serie med forhandlingsmøter i Bonn de siste månedene, begynner det avgjørende toppmøtet nå å nærme seg for alvor. Derfor har FNs generalsekretær Ban Ki-Moon gått til det uvanlige skritt å innkalle til en eget samling for statsledere, i forbindelse med at mange lands presidenter og statsministere uansett skal møtes i New York i slutten av september for å åpne FNs generalforsamling. Responsen på initiativet har vært god, og på talelista for møtet står nå statsoverhodene i alle de viktigste landene i klimaforhandlingene – pluss enkelte statsledere Ban sikkert kunne vært foruten. Noen av demonstrantene jeg måtte bane meg forbi på vei til FN-bygningen var møtt opp i anledning ankomsten til Libyas president Muammar Gaddafi. Det er neppe klimaproblemet som står øverst på hans dagsorden.
Langt viktigere er mannen i den svarte limousinen jeg måtte stoppe for ved 3rd Avenue. Talen president Obama skal holde i FN-bygget denne dagen blir hans første store tale om internasjonal klimapolitikk. Også talen fra Kinas president Hu Jintao knytter det seg store forventninger til. Kan disse topplederne gi forhandlingene en dytt i riktig retning, slik at vi kommer i mål med det som mer og mer framstår som en håpløs oppgave i København?
Sammenhengen mellom forhandlinger i FNs konvensjoner og komiteer på den ene siden, og aktivt engasjement fra nasjonale ledere på den andre, har aldri vært helt klar. Byråkratene og diplomatene som fører «hverdagsforhandlingene» på de utallige møtene mellom hvert toppmøte, skal selvsagt forhandle på vegne av sine politiske ledere. At en forhandler som sitter bak et lands «flagg» i klimaforhandlingene faktisk snakker for dette landets regjering, er en grunnleggende forutsetning for hele forhandlingssystemet. Likevel er det åpenbart også en forventning om at noe spesielt skjer med en gang de politiske lederne kobles inn i prosessen – noe forhandlerne ikke kan klare på egen hånd. Derfor er forhandlernes jobb å forberede en tekst som politikerne kan vedta, men med klar markering av de områdene der uenigheten mellom landene er stor, slik at ministere eller statsledere kan treffe de viktigste avgjørelsene gjennom direkte forhandlinger seg imellom.
Vanligvis er det statsråder med ansvar for miljø eller naturressurser som håndterer disse gjenstående uenighetene når de møtes på de årlige toppmøtene i FNs klimakonvensjon. Men med toppmøtet i København i 2009 er det annerledes. Medias omtale av det kommende toppmøtet har etablert så høye forventninger til den nye klimaavtalen som skal utarbeides, at temaet har etablert seg som det viktigste i internasjonal politikk dette året. Det gjør det naturlig å involvere de politiske lederne i prosessen allerede før de møtes i København. Og det gjør det naturlig å involvere ikke bare miljøvernministere, men også presidenter og statsministere. Derfor har altså Ban Ki-Moon innkalt statslederne til et ekstraordinært klimamøte i New York. Ved å tale til verden fra talerstolen i FNs generalforsamling skal Obama, Hu og andre statsledere sende et klart budskap fra det politiske toppnivået og ned til forhandlerne – som nå har under tre måneder på å forberede den teksten de samme lederne skal samles i København for å vedta. Og budskapet er ikke til å misforstå: Få opp farten!
Det er denne beskjeden Barack Obama leverer når han inntar marmorpodiet i FN-bygningens hovedsal. – Historien vil dømme vår generasjon ut ifra hvordan vi møter klimautfordringen. For hvis vi ikke møter den – kraftfullt, hurtig, og i fellesskap – risikerer vi å utsette kommende generasjoner for en irreversibel katastrofe, åpner han.
Spørsmålet er hva slags signaler topplederne kan gi som virkelig vil hjelpe klimaforhandlerne framover. Etter hele tre møter i Bonn så langt i 2009, forbereder byråkrater og observatører seg på å møtes igjen i Bangkok, bare noen dager etter statsledernes taler i FN-bygningen i New York. Deres jobb er å gjøre talene om til en tekst som kan vedtas i København. Og den jobben er ikke lett.
Ban Ki-Moons toppmøte er ikke den første muligheten de politiske lederne har fått til å gi signaler som kan hjelpe forhandlingene på rett vei. Danmarks klimaminister Connie Hedegaard har flere ganger samlet ministere fra utvalgte land i Nord og Sør til møter i den såkalte Grønlands-dialogen. Hennes siste møte ble avholdt i New York bare et par dager før Ban samlet statslederne i FN-bygningen. USAs president Barack Obama har dessuten etablert et forum der noen av landene med størst utslipp av klimagasser har møttes jevnlig. I tillegg har klimaproblemet blitt tema for toppmøtene mellom både G8-landene og den nye G20-gruppa, som samler verdens 20 største økonomiske stormakter.
Med unntak av G8-møtet i Italia har det kommet lite konkret ut av alle disse forsøkene på å involvere politiske toppledere i prosessen fram mot København. Da G8-landene møttes sommeren 2009 klarte de, sammen med de fem største utviklingslandene, for første gang å bli enige om å støtte det såkalte togradersmålet. At målet om å stoppe temperaturstigningen under to grader ikke lenger bare er et europeisk mål, men et mål som både EU, USA, Kina, India, Brasil og andre hovedaktører i forhandlingene står sammen om, var et viktig skritt framover. Men på det samme møtet ble det tydeligere enn noen gang at de største landene slett ikke var enige om hvordan dette målet skal nås. De vestlige stormaktene i G8 hadde også blitt enige seg imellom om hvor mye verdens samlede utslipp bør reduseres fram mot 2050 for at togradersmålet skal nås – og et langsiktig mål for hvor mye de rike landene skal kutte sine utslipp: Verdens samlede utslipp bør reduseres med 50 prosent innen midten av dette århundret, og de rike landene skal kutte sine utslipp med minst 80 prosent i samme tidsperiode, vedtok G8-landene. Disse målene nektet imidlertid de fem utviklingslandene som hadde blitt invitert med på møtet å tilslutte seg.
Hvorfor det ikke var mulig å bli enig med de store utviklingslandene om langsiktige utslippsmål under G8-møtet i Italia, skal vi komme nærmere inn på seinere. Situasjonen nå, når statslederne holder sine taler i New York, er uansett at en rekke møter på høyt politisk nivå foreløpig har gitt få andre resultater enn enighet om det overordnede togradersmålet, pluss en mengde blomstrende retoriske beskrivelser av klimatrusselen. Ikke det beste utgangspunktet for forhandlerne som snart skal møtes i Bangkok for å fortsette arbeidet fram mot en konkret avtale.
Blomstrende retorikk er det også rikelig av i talen Obama holder i FN-bygningen den 22. september. Fra den massive talerstolen foran i generalforsamlingssalen gir han oss tilhørere på galleriet et glimt av de talegavene som ga ham stjernestatus i presidentvalgkampen ett år tidligere:
– Veien er lang, veien er hard, og tiden vi har å gå den på er kort, sier Barack Obama.
– Men hvis vi arbeider hvileløst, hvis vi arbeider i fellesskap, vil vi også oppnå vårt felles mål: En verden som er tryggere, renere og sunnere enn den vi overtok – og en framtid som er våre barn verdig.
En etter en inntar så de andre presidentene og statsrådene FNs talerstol, der de etter beste evne forsøker å matche Barack Obamas høystemte stil. Det blir mange henvisninger til framtidige generasjoner, til barn og barnebarn, og til den ånden av samarbeid og fellesskap som må prege det harde og tunge arbeidet vi har foran oss. Det er blod, svette og tårer. Det er overlevelse og framtid. Men det er veldig få konkrete mål eller håndfaste løfter. Det gjelder Obama, som ikke med ett ord nevner de målene for kutt i USAs klimagassutslipp som han snakket om i valgkampen sin et år tidligere. Det gjelder også Kinas president Hu, som av mange tilhørere forventes å bruke talen sin i New York til å lansere tallfestede kinesiske klimamål.
– Vi vil arbeide for å redusere våre CO₂-utslipp per enhet av brutto nasjonalprodukt med en betydelig andel innen 2020, er alt Hu vil si. Ikke akkurat et konkret løfte om å kutte i klimaforurensningen.
Et lands såkalte «utslipps-intensitet» – altså hvor mye man slipper ut for hver krone man tjener – sier ingenting om hvor store landets faktiske utslipp er. Hvis landets økonomi vokser med ti prosent, og utslippene bare vokser med fem, har landet riktignok blitt mindre utslipps-intensivt – men de samlede klimagassutslippene har fortsatt gått betydelig opp.
Hu Jintao følger heldigvis opp med noen mer konkrete målsettinger: Fram mot 2020 skal Kinas energiforbruk bestå av minst 15 prosent utslippsfri energi. Og landet skal i løpet av de neste ti årene plante 40 millioner hektar skog som kan ta opp CO₂ fra atmosfæren. Men det er vanskelig å si hvor mye disse tiltakene egentlig vil redusere utslippene. Og hvor mye er egentlig en «betydelig andel»?
Blant tilhørerne på galleriet er det skuffelse over statsledernes taler. I stedet for å peke ut en klar vei framover for forhandlerne som snart skal møtes i Bangkok, ser det ut til at statslederne som Ban Ki-Moon har samlet i New York bare bekrefter et av hovedproblemene i forhandlingene: Til tross for den svulmende retorikken er det er langt mellom konkrete, ambisiøse utslippsmål.
En beregning av de målene som forskjellige land har lagt på bordet per september 2009, viser at de rike landene i verste fall ikke vil komme til å kutte sine utslipp med mer enn 13 prosent fra 1990-nivå innen 2020. Det er skuffende lite sammenliknet med tallene i den såkalte Bali-boksen, som antydet at 25-40 prosent kutt i de rike landene vil være nødvendig for å nå togradersmålet. Og det er enda mindre sammenliknet med utviklingslandenes krav. Hvis man setter tallene i sammenheng med diskusjonen som oppsto omkring Bali-boksen i Bonn noen måneder tidligere, er det lett å se problemet. Dersom de rike landene bare kutter sine utslipp med ned mot 13 prosent fram til 2020, vil deres utslipp i denne perioden spise opp en stor del av det gjenværende karbonbudsjettet – den mengden klimagasser verden fortsatt kan tillate seg å slippe ut i atmosfæren. Da vil det bli tilsvarende mindre igjen til fattigere land. Når land som India protesterer mot tallene i Bali-boksen fordi de overlater for mye av ansvaret til utviklingslandene, hva vil de da si om de rike landenes faktiske utslippsmål når disse er enda lavere?
Statslederne i New York er samstemte i sitt budskap om at forhandlerne som arbeider med den nye klimaavtalen må få opp farten. Men de sier ingenting om grunnen til at forhandlingene går så sakte – at utslippsmålene rett og slett ikke er gode nok, at ingen land er villige til å kutte utslippene så mye som andre land forventer at de skal gjøre. Det er ikke lett å beholde optimismen når jeg reiser fra FN-bygningen og ut til John F. Kennedy-flyplassen, der jeg skal sette meg på et fly til Hong Kong og videre til Bangkok. Om bare et par dager er forhandlerne på plass i den thailandske hovedstaden for å fortsette arbeidet med en avtaletekst som kan vedtas i København. Men de har ikke fått mye drahjelp av Ban Ki-Moons statsledersamling i New York.
Det viktigste som skjedde under mini-toppmøtet i FN-bygningen var trolig at fallhøyden for klimatoppmøtet i København ble hevet enda noen hakk. Etter den 22. september 2009 er ikke lenger klimaendringer noe man driver med i miljøverndepartementer og miljøorganisasjoner – det er politikk på internasjonalt toppnivå. Storbritannias statsminister Gordon Brown brukte sin tale i New York til å varsle at han personlig vil delta på København-toppmøtet. Han utfordret andre statsledere til å gjøre det samme. Dermed ligger det an til at København blir et ganske annerledes møte enn den vanlige samlingen av miljøvernministere og klimabyråkrater. Men om det blir en avtale, er fortsatt høyst usikkert. Fallhøyden er hevet, men ingen enighet er i sikte.
(Utdrag fra Bård Lahn, Klimaspillet. En fortelling fra innsiden av FNs klimatoppmøter. Flamme Forlag, 2013. Les mer om boka her.)