Symbolseier med langvarige effekter

Den mest undersolgte miljøseieren under den rødgrønne regjeringen må være det tallfestede målet for nasjonale utslippskutt. Det slo meg da jeg hørte klima- og miljøminister Tine Sundtoft diskutere
Norges klimainnsats i dagens Politisk Kvarter: Med mantraet «vi mangler åtte millioner tonn i nasjonale utslippskutt» banket Høyre-statsråden inn et budskap som for få år siden SV og Sp måtte kjempe en hard kamp for å vinne igjennom med.

Utgangspunktet for dagens diskusjon var en ypperlig rapport fra Kirkens Nødhjelp, der noen av verdens fremste eksperter på rettferdig fordeling av klimainnsatsen viser hvor mye Norge bør øke sine ambisjoner hvis vi skal ta vår rettferdige andel av jobben med å unngå farlige klimaendringer. Diskusjonen i seg selv var langt mindre spennende enn rapporten, med forutsigbare besvergelser om å gå «fra ord til handling» fra alle parter.

Det som gjorde at debatten likevel fanget min interesse, var altså Sundtofts gjentatte budskap om at vi «mangler åtte millioner tonn» utslippskutt i forhold til målet for hvor store norske utslipp skal være i 2020. Dette var ment som et stikk til Arbeiderpartiet, siden den forrige regjeringen har et stort ansvar for at vi ligger så langt unna dette målet.

Men ironien er at både Høyre og Arbeiderpartiet i årevis blokkerte ethvert forsøk på å sette denne typen mål for hvor mye klimagassutslippene skal kuttes innenfor Norges grenser. Disse partiene har gjerne vist til Kyoto-protokollens muligheter for kvotehandel, som gjør at man aldri kan vite sikkert om utslippskuttene havner i Norge eller «outsources» til andre land.

Det var i den rødgrønne regjeringens første klimamelding at SV (og, får vi tro, Sp) for første gang vant fram med en annen tilnærming: Ideen om at det skulle settes tallfestede mål, i antall tonn, for hvor mye Norges egne utslipp skulle reduseres. Dette var en hard kamp, både for miljøbevegelsen og dens allierte i regjering og opposisjon.

Ved første øyekast så heller ikke resultatet ut til å ha blitt all verdens: Vi fikk det forvirrende og famøse regnestykket for hvordan «minst halvparten, og opp mot to tredeler» av Norges klimamål skulle gjennomføre innenfor landets grenser. Journalister avskrev dette som en symbolseier for SV. Formuleringen ble noe styrket gjennom klimaforliket som senere ble inngått i Stortinget, men det var fortsatt ikke lett å skjønne hva dette egentlig ville få å si for norsk klimapolitikk.

Jeg har ved flere anledninger den siste tida stilt meg skeptisk til den store vekten som legges på tall i klimadebatten, og tror de mange henvisningene til tonn og prosenter kan virke mildt sagt forvirrende og demobiliserende på folk. Samtidig må jeg innrømme at vi nå ser hvilken enorm verdi som ligger i den tilsynelatende symbolske seieren vi vant i den rødgrønne regjeringens første klimamelding.

Det at vi nå har klare tall, i antall tonn, på hvor mye de norske utslippene skal reduseres, er en utrolig viktig brekkstang for å skape en mer ambisiøs klimapolitikk i Norge. At en Høyre-statsråd nå kan sitte i en radiodebatt og mase om hvor mange millioner tonn med nasjonale utslippskutt vi mangler, er en enorm framgang i forhold til klimadebatten for bare noen få år siden.

Og tallene er mer enn retorisk pynt: I Utsira-saken så vi hvordan klimaforlikets tallfesting av nasjonale utslippskutt ble et viktig, selvstendig argument for å gjennomføre et klimatiltak som møtte sterk motstand blant de tradisjonelle tilhengerne av «fri flyt av utslippskutt» gjennom kvotehandel uten nasjonale mål.

Om disse erfaringene betyr at miljøbevegelsen bør fortsette en strategi der tall, tonn og prosenter utgjør det viktigste budskapet i klimadebatten, er vel heller tvilsomt. Men det er godt å se at kampen for klare nasjonale klimamål, og det som av mange ble avskrevet som rent symbolske seire i den forrige regjeringsperioden, likevel har bidratt til å flytte klimadebatten framover på viktige områder. Lærdommen må kanskje heller være at selve den grunnleggende arkitekturen i klimapolitikken – hvordan målene formuleres og begrunnes – kan være vel så viktig som å krangle om enkelttiltak.