For alle som er opptatt av klimapolitikk med en akademisk twist av sosial og politisk teori, kan jeg anbefale to relativt ferske bøker jeg har kommet over. Jeg håper å få skrevet mer inngående om dem seinere, men her følger en kort introduksjon:
Amanda Machin ga i fjor ut boka Negotiating Climate Change: Radical Democracy and the Illusion of Consensus (Zed). I den korte (men referanserike) boka går hun inn i en debatt om det teoretiske grunnlaget for en demokratisk klimapolitikk som vi også kjenner til her i Norge: I Morgenbladets spalter har for eksempel professor i klimastrategi Jørgen Randers skapt debatt om demokratiet er egnet til å løse klimaproblemene, siden det ser ut til å være så vanskelig å bli enige om tilstrekkelige klimatiltak.
Machin snur denne problemstillingen på hodet. Hun hevder at problemet i klimapolitikken ikke er mangel på enighet, men tvert imot den grunnleggende forutsetningen om at man trenger konsensus før man handler. Ved å trekke på Chantal Mouffes teori om agonistisk demokrati, argumenterer hun for at uenighet og konflikt tvert imot er nødvendig for å skape engasjement og artikulere klare handlingsalternativer. En strategi som bygger på å erkjenne og åpne for politiske konflikter og klare interessemotsetninger, vil gi en bedre diskusjon både om klimapolitikk og klimavitenskap, mener hun.
Boka er tidvis engasjerende lesning, og gir samtidig en god oversikt over teoretiske debatter omkring hvordan klimaproblemet bør forstås som det så langt har vært liten interesse for i Norge, men som ser ut til å blomstre i Storbritannia. Her er navn som Mike Hulme, Erik Swyngedouw og Brian Wynne særlig relevante, men Machin trekker også linjer til teoretikere som Ranciere og Zizek – i tillegg til Mouffe.
Der Amanda Machins bok trekker opp interessante teoretiske problemstillinger, men er heller tynn når det gjelder konkrete eksempler og empiriske undersøkelser, er antologien Governing the Climate: New Approaches to Rationality, Power and Politics (CUP, 2014) en god miks av de to. Boka er redigert av Johannes Stripple og Harriet Bulkeley, som begge også har bidratt med flere artikler.
Deres sentrale anliggende er å samle og oppsummere en voksende forskningstradisjon som analyserer klimapolitikk, både på internasjonalt og mer lokalt nivå, i lys av Foucaults begrep om governmentality – regjering eller styringsrasjonalitet på norsk. Antologien er såvidt jeg kan bedømme et sentralt bidrag i denne tradisjonen, siden den samler bidrag fra mange sentrale navn, og gjennomgår en rekke nyere og politisk høyaktuelle tema. Blant disse kan nevnes bevaring av regnskog som klimatiltak, ulike former for kvotehandel, byenes rolle i klimapolitikken, og kalkulatorer for personlig klima-fotavtrykk.
Samtidig som artiklene i boka ser nærmere på flere konkrete klimapolitiske tema, og dermed viser hvordan governmentality-perspektivet kan brukes i praktisk analyse, har Stripple og Bulkeley også en tydelig ambisjon om å skape møtepunkter mellom governmentality-tradisjonen og andre (mer eller mindre beslektede) teoretiske tilnærminger. Det gjelder for eksempel global governance-litteraturen i International Relations, og aktørnettverk-teori i tradisjonen etter Latour, Callon m.fl.
Samfunnsvitenskap og humaniora har en stor jobb å gjøre for å ta igjen det forspranget naturvitenskapelige og økonomiske forståelsesmåter har fått i vår tilnærming til klimaproblemet. Da trengs det flere bøker som bringer nye perspektiver til torgs, og det trengs flere som leser dem. Jeg gleder meg til å bli ferdig med den siste av de to, og satser på å komme tilbake med noen egne vurderinger og reaksjoner da.