Det som pleide å hete Miljøverndepartementet blir i stadig større grad et slags grønt utenriksdepartement. Nå har departementet også fått en egen «spesialutsending» for internasjonalt klimaarbeid, mens det virkelige UD er parkert på sidelinja.
Fra 1. januar byttet Miljøverndepartementet (MD) navn. «Vern» var åpenbart et vanskelig ord for den nye regjeringen, mens «klima» derimot ble ansett som viktig nok til å nevnes spesielt. Klima- og Miljødepartementet ble altså det nye navnet.
Det første problemet som dukket opp for det nye departementets informasjonsavdeling må ha vært forkortelsen. Superminister Jan Tore Sanner fikk nemlig førsteretten på å forkorte sitt departement, Kommunal- og Moderniseringsdepartementet, med bokstavene «KMD». Hva skulle da erstatte den tradisjonsrike «MD»-forkortelsen?
Løsningen ble å droppe miljøet helt, og døpe departementet «KLD». Spørsmålet er om ikke navnet like gjerne kunne blitt KLUD: Departementet for KLima, Utenriks.
Det begynte så smått allerede under de rødgrønne: Erik Solheim koblet miljø- og utviklingspolitikk, og ga inntrykk av å prioritere det internasjonale klimaarbeidet høyere enn vanskelige politiske dragkamper på hjemmebane. Men det var først med Solberg-regjeringen at utviklingen i retning av et grønt utenriksdepartement virkelig skjøt fart.
Samtidig med navnebyttet fra MD til KLD, ble departementets internasjonale arbeid på den ene siden kraftig utvidet: Ansvaret for statens kvotekjøp i utlandet ble overført fra Finansdepartementet, og budsjettansvaret for Norges regnskoginitiativ ble overført fra UD.
På den andre siden ble viktige deler av den innenlandske miljøpolitikken flyttet ut av departementet. Jan Tore Sanner stakk ikke bare av med KMD-forkortelsen, han tok også med seg MDs gamle planavdeling til sitt nye superdepartement. Dermed står klima- og miljøministeren med betydelig svekket innflytelse over naturforvaltning og arealpolitikk innenfor Norges grenser.
Selv om KLD selvfølgelig fortsatt har mange ansatte som jobber med norsk miljøpolitikk, er det altså en tydelig dreining i retning internasjonalt arbeid i departementet – både når det gjelder budsjett, ansvarsområder og politisk prestisje. Og utviklingen fortsetter. Departementet har nylig ansatt en egen «special envoy» for internasjonalt klimaarbeid: Hanne Bjurstrøm, som har bakgrunn både som rødgrønn arbeidsminister og som tidligere sjefsforhandler for Norge i FNs klimaforhandlinger.
(Oppdatert: Første versjon av dette innlegget tok feilaktig utgangspunkt i at Bjurstrøm foreløpig ikke var ansatt – dette er nå lagt til.)
Parallelt med at internasjonalt klimaengasjement har blitt en stadig viktigere del av norsk utenrikspolitikk, ser det ut til at det egentlige Utenriksdepartementet (du vet, det på Victoria Terrasse) har blitt ettertrykkelig plassert på sidelinja. De to forrige utenriksministrene har knapt spilt noen rolle i klimaarbeidet i det hele tatt – det har miljøvernministeren og statsministeren tatt seg av.
Dette kan selvsagt endre seg noe nå som vi har fått en ny utenriksminister med et langvarig miljøengasjement, og en statsminister med et betydelig mindre. Men det som er sikkert, er at det ikke har hjulpet UDs rolle i klimaarbeidet å ha en egen «spesialutsending i internasjonale klima- og energispørsmål», som departementet faktisk har hatt siden Bjørn Tore Godal ble ansatt i denne rollen i 2007.
Det er mulig at Godal er mer aktiv på energifeltet enn i klimapolitikken – mannen sitter tross alt også i styret til Statoil ASA. Men på klimafeltet er det så vidt jeg vet ingen som noensinne har hørt fra ham. Dermed har heller ikke UD fått noen styrket rolle i klimaarbeidet av å sitte med en egen spesialrådgiver på feltet.
For KLDs del kan det kanskje være lettere å få noe ut av en klima-spesialutsending. Her kan en slik rolle lettere kobles opp mot felt som departementet allerede har ansvar for: FN-forhandlinger, skogvern, kvotekjøp og så videre. Hanne Bjurstrøm er dessuten et spennende valg for jobben – hun har allerede god kjennskap til internasjonal klimapolitikk fra sin tid som sjef for Norges klimaforhandlere fram mot klimatoppmøtet i København. I den jobben gjorde hun seg bemerket som aktiv og frittalende. Hvis hun får rom for å videreføre denne stilen, og ikke minst muligheter til å tenke nytt om Norges rolle i klimaarbeidet, kan hun bidra til å styrke KLDs posisjon som «grønt utenriksdepartement» ytterligere.
Spørsmålet er om ikke KLD og statsråd Tine Sundtoft aller mest kunne trenge en spesialutsending for nasjonal miljøpolitikk – før ord som «miljø» og «vern» forsvinner helt ut av departementets vokabular. Og om ikke «det virkelige UD» også burde ha en viss rolle å spille i det som blir en stadig viktigere del av norsk utenrikspolitikk.