De som skal analysere resultatene av klimatoppmøtet i Warszawa de kommende to ukene, bør huske at det ikke finnes noe sånt som «globale løsninger» på klimaproblemet.
Artikkelen sto på trykk i Morgenbladet 8. november 2013, og bygger på konklusjonene i boka Klimaspillet.
Det heter seg at definisjonen på galskap er å gjøre den samme tingen om igjen og forvente andre resultater. Etter en slik definisjon må det ligge en god porsjon galskap bak den nye runden med forhandlinger om en internasjonal klimaavtale. Forrige forhandlingsrunde, som startet med toppmøtet på Bali i 2007 og etter planen skulle fullføres på København-toppmøtet i 2009, leverte heller magre resultater.
Til tross for deltakelse fra mer enn hundre statsledere, klarte ikke København-toppmøtet å produsere annet enn en tynn erklæring som aldri ble formelt vedtatt. Tre påfølgende FN-toppmøter lyktes riktignok i å berge stumpene, ved å vedta et slags regelverk for internasjonalt klimasamarbeid fram mot 2020. Men reglene er lite forpliktende, og innsatsen er langt unna det nivået som trengs dersom vi skal unngå farlige klimaendringer.
Det skuffende resultatet fra forrige runde med forhandlinger har imidlertid ikke hindret FNs medlemsland i å gjøre et nytt forsøk. Forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale for perioden etter 2020 er allerede i full gang, og skal etter planen sluttføres på et toppmøte i Paris i desember 2015. Førstkommende mandag tas neste skritt i disse forhandlingene, når representanter for nesten 200 land møtes til to uker med toppmøte på en fotballstadion i Warszawa.
Forventningene til den nye runden med klimaforhandlinger som Warszawa-toppmøtet er en del av, er sprikende. På den ene siden framhever politiske ledere forhandlingsprosessen fram mot Paris i 2015 som en ny anledning til å finne en «global løsning» på klimaproblemet. På den andre siden er det nok av dem som mener FN har utspilt sin rolle i klimaarbeidet, og at tungrodde konsensus-prosesser ikke er egnet til å produsere løsninger på et problem som er så tett knyttet sammen med energipolitikk, økonomisk utvikling og globale maktforhold.
Den årvisse kranglingen om hva vi bør forvente av FNs klimaforhandlinger blander imidlertid sammen to ulike spørsmål, som etter min mening har to ulike svar. Det første: Om vi egentlig trenger FNs klimatoppmøter. Det andre: Om vi kan forvente at disse toppmøtene faktisk vil løse klimaproblemet.
Klimaendringene er kanskje det fremste eksempelet på et tvers igjennom globalt problem: Det finnes ingen sammenheng mellom hvor utslippene av klimagasser foregår og hvor konsekvensene rammer hardest. Fra dette er det nærliggende å slutte at også løsningen på problemet bør ligge på det globale nivået. Norske myndigheter har vært i første rekke når det gjelder å trekke en slik konklusjon, og den nye regjeringen er intet unntak: Allerede første linje av Sundvolden-plattformens klimakapittel slår fast at «klimautfordringen er global og løses best globalt». Men hva innebærer det egentlig å løse et problem på globalt nivå?
Løsningen som blant andre norske myndigheter har arbeidet for, er et globalt system for kvotehandel. I et slikt system vil de konkrete tiltakene som trengs for å redusere klimagassutslippene, følge automatisk av vedtak på internasjonalt nivå. Ansvaret for å håndtere problemet flyttes fra lokale og nasjonale politiske organer, til møterommene på FNs klimatoppmøter.
En global løsning av denne typen er det lite sannsynlig at FNs klimatoppmøter noen gang vil kunne levere. De siste årenes forhandlinger viser at vedtak på internasjonalt nivå først og fremst gjenspeiler de målsetningene og tiltakene som hvert enkelt land allerede har gått inn for nasjonalt. Det er trolig konkret handling på lokalt og nasjonalt nivå som vil gjøre det mulig å vedta en internasjonal avtale – ikke omvendt.
Konsekvensen av dette er at overdreven tiltro til globale klimaløsninger – et globalt kvotemarked eller en global pris på karbon – kan bli direkte kontraproduktiv. Alle konkrete tiltak for å redusere klimagassutslippene og omstille samfunnet i klimavennlig retning, må nødvendigvis gjennomføres lokalt. Hvis slike tiltak utsettes i påvente av internasjonale vedtak – eller hvis vi velger virkemidler som forutsetter globale ordninger for å fungere effektivt – vil vi verken oppnå framgang på det nasjonale eller globale nivået.
Betyr det at forhandlerne som møtes i Warszawa de to neste ukene like gjerne kan reise hjem igjen? Hvis løsningen på klimaproblemet uansett ikke vil komme fra et FN-toppmøte, kan vi ikke droppe hele dette tidkrevende og uoversiktlige forhandlingsbyråkratiet? Det er nok av dem som har tatt til orde for å forlate FN-sporet og la de enkelte landene ordne opp på egen hånd.
Det FN-kritikerne overser, er at selv om de konkrete løsningene må komme på nasjonalt nivå, så vil det fortsatt være nødvendig å vurdere om landenes samlede innsats er god nok. Hvis vi skal kunne vite om vi er på rett vei i arbeidet for å redusere verdens klimagassutslipp, må hvert enkelt lands innsats kontinuerlig vurderes opp mot den vitenskapelige kunnskapen vi har om hvor store utslippsreduksjoner som er nødvendig, og opp mot den effekten innsatsen vil ha på ansvarsfordelingen mellom landene.
Hvis en slik vurdering skal ha legitimitet, må alle land kunne delta – både de som har økonomiske muskler til å gjøre noe med problemet, og de som er så små og sårbare at de vil være de første til å merke klimaendringenes dramatiske konsekvenser. FN-forhandlingene er den eneste arenaen som gir en stemme til dem som rammes hardest av klimaendringene, og som gir oss muligheten til å forstå hva slags innsats mennesker i andre deler av verden forventer av oss. Derfor er disse forhandlingene også en ideell plattform for å utfordre de enkelte landenes klimainnsats, og for å utvikle et mangfold av mekanismer for samarbeid omkring konkrete lokale tiltak. På denne måten kan de årlige klimatoppmøtene bli et viktig bidrag til å øke den lokale og nasjonale innsatsviljen og sette fart i klimaarbeidet.
I Warszawa de to neste ukene, og helt fram til Paris-toppmøtet i 2015 når den nye internasjonale klimaavtalen etter planen skal vedtas, må vi altså holde to tanker i hodet samtidig.
På den ene siden må vi innse det som er håpløst: Vi må slutte å håpe på at klimaproblemet skal løses overnasjonalt. Å utsette konkrete lokale og nasjonale tiltak i påvente av en global avtale, en global karbonpris eller et globalt kvotemarked, er å lure seg selv.
På den andre siden må vi anerkjenne de årlige FN-toppmøtene som en helt nødvendig del av klimaarbeidet. Selv om de ikke kan levere en avtale som løser klimaproblemet en gang for alle, gir toppmøtene en viktig anledning til å diskutere hvert enkelt lands innsats, og å vurdere hvilke konsekvenser denne innsatsen har for resten av verden.