Hvordan kan vi erstatte kunstige motsetninger med en sammenhengende klima- og utviklingspolitikk? Det spør jeg om i Utenriksdepartementets nye debatthefte om utviklingspolitikken.
Kritikerne hevder at bevaring av regnskog i Brasil og Indonesia er avlat for oljenasjonen Norges klimasynder. Langt ifra, forsikrer Regjeringen. Men også den bidrar til å konstruere en motsetning mellom å redusere klimagassutslipp i Norge eller utviklingsland.
Etter mitt syn er denne motsetningen mellom klimatiltak innenfor og utenfor Norges grenser – som både Regjeringen og dens kritikere har bidratt til å konstruere – problematisk både for klimapolitikken og for utviklingspolitikken.
For det første gjør den at vi krangler om hvor tiltakene skal gjennomføres i stedet for å vurdere om den samlede innsatsen er god nok.
For det andre risikerer vi at innsatsen for regnskogbevaring og fornybar energi i utviklingsland ikke får maksimal effekt: Fordi man absolutt skal kunne sammenlikne klimatiltak i Norge og Guyana, preges tiltakene i for stor grad av teknokratiske CO2-regnskaper og kortsiktige, hypotetiske resultater.
Det er disse problemstillingene jeg diskuterer i artikkelen «Avlat eller partnerskap for klimaet?». Den er en del av Utenriksdepartementets nye debatthefte med den saftige tittelen «Dillemma og utfordringer i utviklingspolitikken». Blant de andre bidragsyterne er Kristin Clemet, Liv Tørres, Henrik Thune og Leiv Lunde.
Last ned som PDF:
Dillemma og utfordringer i utviklingspolitikken – en invitasjon til debatt. Red. J.T. Stubhaug og B. Svenungsen (Oslo: Utenriksdepartementet)